Hva skjedde med Guro Bruun Hansen?

Kapittel 26: Mona Singsaker vender tilbake

2008-10-25T05:56:00.000-07:00

Les kapittel 1 først

Da jeg kom til meg selv lå jeg i en gammel kassebil, bakbundet og kneblet. Slik skulle livet mitt bli den neste uken.

Johan Eriksen kjørte meg rundt på svingete veier. Noen ganger stanset han og ga meg noe og spise. Da matet han meg med kneblet av uten å fjerne knutene på armene og føttene. Av og til snakket han til meg. Mest om mora si, som han hadde bodd hos og pleid hele livet. Noe sa meg at forholdet ikke hadde vært helt sundt. Jeg ble stivere og sårere i kroppen for hver dag som gikk, og har aldri noen gang lengtet mer etter et glass whisky.

Så en natt stanset han utenfor en blokk. Han kom inn i bakrommet på bilen og løsnet tauet som bandt føttene mine sammen. Så satte han en kniv mot halsen min og kommanderte meg ut av bilen.

"Lager du en lyd så glir kniven inn i strupehodet ditt," sa han og førte meg opp i en leilighet med en innredingsstil jeg straks gjenkjente. Avisene sto i store stabler. Møbler var det sparsomlig med, og et rom var innredet spesielt for meg. Her var det de kjente hvite veggene, det grå gulvbelegget og etter alt og dømme den samme lydisolasjonen som i leiligheten i Horten.

Han slo meg ned med skjeftet på kniven med det samme vi kom inn i dette rommet. Da jeg våknet var føttene mine bundet på nytt, og Eriksen hadde funnet fram utstyret. På gulvet rett foran øynene mine lå en skalpell, en flaske eter, en baufil, en del ruller bandasje, en skrustikke og en tjærebrenner. Jeg ville ikke en gang tenke på hva han skulle med den sistnevnte. Mest skremmende var det dog at han kalte meg mamma og at han lovet at han kom til å ta godt vare på meg. Han kom til å passe på meg bestandig, sa han, og jeg skulle aldri behøve å gå ut av huset igjen.

Jo da, gjerningsmannsprofilen hadde da rett i det: Den godeste Eriksen hadde helt klart sine psykotiske trekk. Ingen tvil.

Eriksen gjorde seg klar. Han rev av en bit av bandasjen og dynket den i Eter. Selv gjorde jeg meg klar til å ta farvel med mine trofaste gangere. Og jeg som stort sett bare drev med to ting drakk whisky og gikk fotturer. Dette lovet ikke bra for helsa mi.

Eriksen nynnet forsiktig på noe som kunne være en voggesang. Han løftet den fuktige eterstinkende bandsjebiten mot ansiktet mitt og skulle til å klemme den godt rund munnen og nesa, da denne fortellingen tok sin til nå mest overraskende vending.

Inn i rommet stormet plutselig Mona Singsaker. Over hodet holdt hun en diger spade. Ja nettopp, kjære leser en spade, det samme våpenet som Jonas Eriksen hadde slått ut meg med. Hun slo og traff en overumplet Eriksen midt i hodet med en dyp bassliknende klang. Han gikk rett i dørken.

Svimmel og ikke rent lite sjokkert ble jeg liggende og se opp på Mona Singsaker.

Hun begynte å forklare seg raskt og litt usammenhengende.

"Etter jeg snakket med deg sist begynte jeg å tenke gjennom saken, og da gikk det opp for meg at det kanskje kunne være denne jævelen som sto bak alt sammen. Han hadde jo tilgang til huset, og jeg har alltid sett på ham som en ubehagelig type. Så jeg bestemte meg for å følge etter ham. Jeg skygget ham hit. Vet du at vi er i Sverige? Grängeberg heter det visst her. Det er ikke så viktig. Jeg så at han hadde denne leiligheten og hadde flaks da jeg oppdaget at leiligheten rett over gata sto ledig. Jeg leide meg inn og ventet. Han forsvant igjen og ble borte i over en uke. Men jeg følte på meg at han kom tilbake. Så i kveld så jeg bilen hans, jeg så at han tok med seg noen inn i leiligheten og regnet med at vedkommede var i fare. Du må tro jeg ble overrasket da jeg så at det var deg.”

Jeg satt stum av undring mens Mona løsnet tauet som bandt armene mine sammen. Jeg hadde ikke hatt det av på en uke og var øm og rød rundt håndleddet.

”Hva skal jeg si?” sa jeg.

”Du trenger ikke å takke meg. Dette var det minste jeg kunne gjøre for å rette opp det jeg har gjort. Mona kommer aldri til å tilgi meg, men kanskje kan du gjøre det en gang.”

”Jo, kanskje, sa jeg og smilte matt,” Selv om jeg visste at tilgivelse ikke var min sterkeste side.

Likevel var jeg lettet. Endelig var denne groteske saken over.

Vi bant Jonas Eriksen på hender og føtter og ringte politiet. Vi kunne trygt overlate til dem å trenge inn i gåten Jonas Eriksen.

Selv kjørte vi hjem i en bil Mona Singsaker hadde leid til en fremtid vi neppe hadde sammen.

Her slutter denne bloggen. Jeg ønsker derfor å takke alle dere som har hjulpet meg med å løse denne vanskelige saken. Nå går jeg tilbake til mine vanlige rutiner, isbading, morgenturer og en sjelden whisky når anledningen byr seg.

Kanskje dukker det opp en ny sak en gang i fremtiden hvor jeg på nytt trenger deres hjelp.

Lars Gude, Horten, 25.10.08

Kapittel 25: Johan Eriksens barndomshjem

2008-10-20T10:28:00.000-07:00

Les kapittel 1 først

Etter endelig å ha kommet hjem, kan jeg se at enkelte har lurt på hvor jeg har værte den siste uken. Svaret på dette får dere ved å lese de neste blogginnleggene i denne saken. Da vil dere også forstå hvorfor jeg ikke har vært i stand til å skrive like sammenhengende som jeg har håpet. Men jeg lover, for dere som er utålmodige, at nå skal jeg skrive så raskt det lar seg gjøre.

Johan Eriksen var kort og presis den kvelden jeg fikk ham på telefonen.

”Jeg har noe du leter etter,” sa han. ” For å få det må du gjøre meg en tjeneste. Jeg vet politiet overvåker min mors hus. Jeg kan ikke dra dit selv. Jeg vil at du skal hente noe for meg i kjelleren.”

Han forklarte meg ganske presist hva jeg skulle hente, en burgunder stresskoffert, og hvor jeg fante den. Under de løse plankene på soverommet i andre etasje.

Så forklarte han hvor han kom til å møte meg og når.

Han avsluttet med følgende utsagn:

”Om du ikke dukker opp eller om jeg på noen som helst måte merker at du har vært i kontakt med politiet finner jeg frem sagen.”

Med gru tenkte jeg på Guro Bruun Hansen som fremdeles lå på sykehuset og fikk tilpasset proteser.

Antagelig burde jeg ringt Thorvald Jensen med det samme han hadde lagt på. Politiet kunne sikkert ordnet en diskere form for sikkerhet. Men jeg bestemte meg for å vente, i alle fall til etter jeg hadde hentet stresskoferten. Kanskje hadde jeg mer å komme til politiet med da.

Dagen etter reiste jeg med ladan min ut til den falleferdige eneboligen i skogen utenfor Andebu som etter alt å dømme var Johan Eriksens barndomshjem.

Det var bare avskallede rester etter maling på ytterveggen av boligen, flere vinduer var knust og takstein hadde blåst av takket flere steder. En stor tretrapp der et trinn hadde brukket førte opp til inngangsdøren. Det slo meg at det ikke kunne være enekelt å komme seg ut og inn her med en rullestol selv ikke når trappa var intakt. Mora til Johan Eriksen var tydeligvis ikke ofte ute av huset da hun bodde her.

Jeg så ingen tegn til at politiet overvåket boligen for øyeblikket. Antagelig var det bare en paranoid antakelse fra Johan Eriksens side. Jeg bestemte meg derfor for å ta meg inn via et av de knuse vinduene ved siden av inngangsdøra.

Innefor landet jeg på et gråfalmet furugulv. Så godt som alle gulvbordene knirket. De var nesten like følsomme som tangentene på et flygel, og hadde de også vært like finstemte kunne en god steppedanser spilt melodier på dem.

Så raskt jeg kunne knirket jeg meg opp i andre etasje. Der fant jeg raskt fram til soverommet og de løse gulvplanken.

Stresskofferten var gyselig i imitert skinn, en sånn type jappene brukte på åttitallet. Den var låst og jeg syntes ikke det virket som en særlig god ide å åpne den.

På vei ned i første etasje passerte jeg et annet mindre rom. Jeg tittet inn og så at det nærmest liknet et museum. Et gutterom fra femtitallet som var frosset i tid, noen søte bilder av katter på veggene, en teddybjørn uten armer på den blå senga, en grå fotball i en krok, en bokhylle med noen falmede bøker og en dampmaskin. Alt under et lag grått støv.

Det virket som rommet til en svært ensom gutt.

Mest uhyggelig var likevel en liten svart tavle som hang på veggen. På den sto det skrevet med barnslig skrift:

"Jeg har værte en slem gutt"

Under skriften var en strektegning av en gutt som så mer trist enn slem ut.

Jeg snudde meg tung til sinns og whiskytørst for å gå ut av rommet.

Da stirret jeg rett inn i en spade. Den var løftet opp i luften av en skikkelse som jeg ikke så helt klart i den mørke gangen. Spaden hadde kurs rett mot ansiktet mitt.

Kapittel 24: Den virkelige Benjamin Eriksen

2008-10-13T14:08:00.000-07:00

Les kapittel 1 først

De siste dagen har jeg ikke helt visst hva jeg skulle mene om Mona Singsaker. Hun har vært feig, en elendig venninne og en håpløs kjæreste. Men jeg fikk meg ikke til å tro at hun hadde forsvunnet frivillig. Av en eller annen grunn følte jeg at jeg skylte henne å lete og ikke gi opp før jeg fant henne.

Hos politiet har det vært full aktivitet.

Det virker jo nesten naturstridig i dag at en mann kan bosette seg i en liten norsk by, bo her i flere år, riktignok med en del fravær, og så bare forsvinne i løse lufta uten å etterlate seg et eneste spor.

Det er på grensen til det uforklarlige.

Guro og Anthon hadde betalt strømmen for ham, den var inkludert i leien. Sikkert for å skjule det svarte utleieforholdet. Telefon har han ikke hatt, eller så har han mest sannsynlig hatt en gammel mobil med kontantkort. Hvordan han fikk tilgang til nettet vet vi jo alt. Men likevel må han jo ha hatt en eller annen form for tilgang på penger, og en bankforbindelse. Etter alt å dømme har han ikke mottatt trygd eller andre offentlige ytelser. I all fall ikke fra Norge. Politiets hovedteori er faktisk at han i tillegg til å bo i Norge har ett eller annet oppholdssted i et annet land ikke så alt for langt unna, et han kan kjøre til, eller ta toget. Han har neppe tatt fly, det innebærer for mye papirarbeid. Mest sannsynlig har han levd på en formue av noe slag, kanskje arv.

Tore Brodal ble selvsagt spurt ut etter alle kunstens regler. Det samme ble de andre pensjonistene på kurset til Brodal. Disse undersøkelsene gjorde ikke annet en å tegne et blide av Benjamin Eriksen, la meg foreløpig kalle ham det, som en person som i motsetning til de andre kursdeltakerne var svært opptatt av data og fullstendig uintresert i det sosiale.

Han snakket aldri om seg selv, og stilte aldri personlige spørsmål til noen av deltakerne. I pausen satt han for seg selv innerst i biblioteket med et eple og så ut til å være i sine egne tanker, om han ikke diskuterte noe datateknisk med Tore Brodal. Han kom rett før kurset startet. Alltid presis. Og han gikk rett hjem når det var over.

Kripos har også i de siste dagene utarbeidet en gjerningsmannsprofil som i det store og hele samsvarer med dette mønsteret.

Thorvald Jensen min lojale venn i politiet tøyde reglene en smule og lot meg få skumme gjennom en kopi lørdag kveld da vi satt hjemme i leiligheten.

Bejamin Eriksen var en spesialist i anonymitet. Han unngikk prat om han kunne det, og om han måtte prate, så mestret han kunsten å trekke oppmerksomheten bort fra seg selv til det fullkomne. I profilen antok man også at han var en perfeksjonist som hatet uorden. Avisene han samlet på, denne maniske tendensen til å arkivere, ble tolket som et forsøk på å systematisere og skape orden i en verden han opplevde som grunnlegende kaotisk.

Mest interessant i gjerningsmannsprofilen var kanskje teorien om at selve forbrytelsen, som besto i å sage bena av offeret, var så spesiell, så konkret, at det etter alt å døme hadde en eller annen relevans til noe helt konkret i livet, forhistorien til Benjamin Eriksen selv. Hva, det kunne ingen si.

Benjamin Eriksen led etter alt å dømme også av en eller flere psykoser, en form for chizofreni, antagelig, med maniske trekk og etter alt å dømme tvangstanker. Men dette var ikke uten videre åpenbart for folk som ikke kjente ham godt. I følge profilen var det svært lite sannsynlig at noen i det hele tatt gjorde det.

Lørdag kveld tømte Thorvald og jeg også flaska jeg fikk av Anthon Bruun som takk for innsatsen.

Vi gikk også gjennom dagbøkene til Guro sammen den kvelden.

Satt og leste i hver vår bok, jeg i sofaen med bena på bordet, Thorvald i en slags utbrettbar godstol jeg trekker fram fra et skap når jeg har gjester. Vi nippet til whisky og leste i disse bøkene Thorvald hadde hentet tilbake fra Guro, men ikke ennå hadde ført opp som bevis i saken.

Og det var jeg som kom over det. Midt inne i en beskrivelse av en heller vanlig dag hos familien Bruun Hansen hadde Guro beskrevet det som etter alt å dømme kunne være den eneste kjente bruddet med det bildet som til da var tegnet av gjerningsmannen.

Hun hadde visst nok kommet i prat med Benjamin Eriksen på vei inn etter en tur på lekeplassen, og i den samtalen hadde han nevnt at han hadde vært en tur i Anebu i helga og besøkt en eller annen han ikke hadde nevnt ved navn. Guro hadde på sitt enkle vis klart å fange inn det helt spesielle i denne innrømmelsen med ordene:

”Jeg ble egentlig litt oversaket over at han sa noe personlig. Med ham er det alltid bare vær og vind.”

Jeg viste det til Thorvald og vi var begge to ganske sikre på at vi hadde oppdaget noe viktig.

Hele søndagen jobbet politiet med dette sporet, og et lyst hode der fikk ideen om å undersøke med sykehjem og hjemmehjelpen i Anebu om noen der kanskje manglet begge bena. Det gjorde ingen nå lenger. Men på aldershjemmet kunne de fortelle om en gammel dame som døde for noen år siden. Hun hadde faktisk manglet begge føttene og satt i rullestol. Det som virkelig var interessant med henne, var at hun ble pleiet hjemme av sønnen sin helt til hun havnet på sykehjemmet i år 2000. Året etter var det vel hun døde.

Olga Eriksen het hun.

Sønnen het Johan Eriksen. Vi hadde ham. Han hadde bare skiftet ut fornavnet. Mer skulle ikke til for å føre oss bak lyset.

Det tok ikke politiet lang tid å finne huset denne Olga Eriksen hadde etterlatt sin sønn. Det lå øde til langt ute i skogen. Det var naturligvis tomt. Og hadde vært det lenge.

I kveld har jeg derfor sittet alene i leiligheten og sturet. Saken så ut til på nytt å stå i stampe.

Men så for en halvtime siden ringte telefonen. Jeg svarte, og mannen i den andre enden presenterte seg som Johan Eriksen.

Kapittel 23: Saken har forandret seg helt

2008-10-09T05:49:00.000-07:00

Les kapittel 1 først

Det merkelige med internett er at det kan få det som er fjernt til å virke nært og samtidig det som er nært til å se ut som om det er uendelig langt borte.

Nå forsto jeg hvor sinnrikt det falske bloggsporet og innbrudet på Guros blogg hadde vært. Det hadde fått meg og politiet til å se for oss en gjerningsmann som befant seg ett eller annet sted ute i verden, mens i virkeligheten hadde Guro hele tiden ligget her nede rett under sin egen leilighet.

Jeg gikk langsomt bort til den livløse kroppen hennes. Jeg kjente på halsen og ble lettet da jeg merket at hun var varm. Enda mer lettet ble jeg da jeg kjente en svak, svak puls.

Ambulansen kom etter tjue lange minutter, da var politiet alt på stedet.

I minuttene før de kom satt jeg med hodet til Guro i hendene og strøk henne over håret. Jeg la merke til et par skrivebøker som lå på gulvet i en krok. Da jeg strakte meg ut og plukket dem opp så jeg at det var Guros dagbøker. Jeg stakk dem under frakken.

Etter at politiet kom var det ikke mer jeg kunne gjøre. De fikk gjøre jobben sin, dessuten trengte jeg noe å styrke meg på, så jeg ruslet hjem.

På vei hjem ringte jeg Thorvald Jensen. Han satt i bilen på vei opp til åstedet. Han takket meg for innsatsen og virket i det store og hele himmelfallen over oppdagelsen. Et lydtett rom rett under leiligheten. Faktisk rett under Guros egent soverom. Hvem kunne forestilt seg noe sånt?

Jeg spurte ham om politiet hadde hørt noe fra Mona Singsaker på morgenkvisten. Men nei, det hadde de ikke.

Smått bekymret avsluttet jeg samtalen med Thorvald Jensen og lette fram nummeret til Mona. Heller ikke denne gangen svarte hun. Jeg bestemte meg derfor for å legge turen innom huset hennes.

Ingen svarte da jeg banket på. Jeg kjente på døra og den sto åpen. Jeg visste at det ikke nødvendigvis betydde at hun var hjemme, heller tvert imot. Hun hadde fortalt meg at hun ofte lot den stå åpen.

"Jeg låser når jeg er hjemme, ikke når jeg er ute," hadde hun sagt. "Jeg er ikke redd for at noen skal stjele noe, dessuten tror jeg de fleste tyver stikker dersom de kjenner at døra er åpen."

Det var sånne utsagn som hadde gjort at jeg falt for henne.

Huset var som jeg fryktet tomt.

I dag er det torsdag. Jeg har vært nødt til å bruke noen dager på å skrive om hendelser som ligger en halv uke bak i tid. Jeg har bevisst ikke sagt så mye om hva som har skjedd i kommentarfeltet eller på facebook. Dette fordi jeg ville at alle skulle få samme informasjon samtidig. Men som dere ser nå, har saken snudd seg fullstendig på hodet.

Gjerningsmannen er avslørt, men ikke funnet. Og det kan vise seg å bli en vanskeligere oppgave enn det man først skulle tro. Personen som bodde under Anthon og Guro leide svart. Betalte kontant hver måned i følge Anthon som nå har sluppet ut av fengselet, men likevel må svare til skattemyndighetene for dette lille lovbruddet. Leieboeren het verken Benjamin Eriksen eller Guttorm Gjessing, og hans virkelige identitet er antagelig knyttet til et helt annet sted i Norge eller i utlandet for den sakens skyld. Anthon kunne fortelle at naboen ofte var bortreist mens han bodde der, gjerne i uker av gangen.

Gjerningsmannen vi har å gjøre med er altså en med flere identiteter, en slu, gammel luring, skjønt hvor gammel vet vi ikke helt. Politiet er nesten helt sikker på at kidnappingen og mishandlingen av Guro Bruun Hansen ikke var hans første forbrytelse. Kanskje er den en i en serie. Det er ikke nødvendigvis gitt at den var planlagt i årevis selv om gjerningsmannen hadde leid hos ekteparet lenge. Sannsynligvis hadde han opprinnelig andre motiver for å ha en dekkleilighet, hvilke er uklare. Politiet har i det hele tatt problemer med å danne seg et klart bilde mannen som gikk under navnet Benjamin Eriksen.

Teodor Joner ble sluppet ut av varetekt på onsdag. Politiet følte seg overbevist om at han bare var en litt verdensfjern student i lett psykisk ubalanse. Han hadde vært et enkelt bytte for den virkelige gjerningsmannen. Mail-utvekslingen, som de etter en del arbeid hadde rekonstruert fra harddisken til Joner, viste seg å være et mesterstykke i manipulasjon. Og Joner hadde gjort akkurat det som skulle til for å villede etterforskningen, nettopp sånn som gjerningsmannen hadde planlagt.

Det som er verre er at Mona er borte. Hun dukket aldri opp hos politiet eller hjemme.

Jeg kan bare se to mulige forklaringer på dette. Enten skammet hun seg sånn over å ha sveket venninnen sin og meg og laget så mye rot i etterforskningen og gruet seg sånn for oppgjøret med politiet at hun har stukket av, eller så har forvinningen hennes mer direkte tilknytning til saken. Hvordan tør jeg knapt tenke på. Men politiets etterforskning kan peke i den retningen. Et vitne, den samme kvinnen som så Guro gå fra huset sitt da hun satte seg i bilen til Mona, har observert Mona Singsaker på vei inn i huset til Guro og Anthon Bruun bare en snau halvtime før jeg kom til åstedet og fant Guro.

Oppi alt dette er de gode nyhetene at Guro Bruun Hansen kommer seg. Ennå skjermes hun, og jeg har ikke snakket med henne. Hun var utmagret og svak da jeg fant henne. Men sårene var forbausende godt stelt med, og hun hadde heller ingen andre skader enn de to amputerte føttene. Med proteser vil hun kunne leve et tilnærmet normalt liv. De psykiske skadene etter fangenskapet er det ikke mulig å si noe om ennå.

Det Guro har fortalt politiet så langt var at hun, etter at Mona hadde gått den dagen, hadde blitt sittende i leiligheten en halv times tid, før hun tok med seg håndveska, nøklene og mobilen for å gå seg en tur. I trappa hadde hun tilfeldigvis støtt på naboen og han hadde invitert henne inn. Sårbar som hun var, hadde hun takket ja. Hun var knapt kommet på innsiden før Benjamin Eriksen slo henne bevisstløs.

Hun kunne også fortelle at hun ikke hadde kommunisert mye med gjerningsmannen. Den første uka hadde han vært opptatt av å få tilgangsopplysningen til bloggen hennes. Ville ikke gi henne noe å spise før hun fortalte det. Etter at hun ga ham det han ville, sa han ikke stort. Kom med mat et par ganger om dagen, det var alt.

Han hadde bedøvet henne med eter da han skar av henne bena.

Situasjonen er derfor den at jeg har utført oppdraget mitt. Anthon Bruun har betalt meg og takket meg for innsatsen. Han ga meg til og med en flaske god og gammel singel malt.

Men dere som har fulgt meg så langt skjønner kanskje at jeg ikke stanser her med så mange uløste spørsmål hengende i lufta:

Hvem er Benjamin Eriksen i virkeligheten? Har han kidnappet Mona Singsaker eller har hun blitt med ham frivillig? Hvorfor saget han bena av Guro Bruun Hansen? Har han gjort noe likende før, et annet sted, under et annet navn? Hva var motivet for denne merkelige forbrytelsen? Og ville han noe mer, stakk han av før han var ferdig med ”verket” sitt, fordi han følte at vi pustet ham i nakken?

Det er svaret på disse spørsmålene politiet letter etter. Og vi har vel ikke tenkt å la dem lete alene. Har vi det da?

Kapittel 22: Funnet av Guro Bruun Hansen

2008-10-08T05:04:00.000-07:00

Les fra kapittel 1

Tore Brodal svarte med søvndrukken stemme. Frilansere som ham er sjelden morgenfugler, antar jeg.

”Jeg håper jeg ikke forstyrret en alt for søt drøm,” sa jeg og humret.

”Langt i fra, jeg drømte om tall. Jeg gjør gjerne det rett før jeg våkner. Som om hodet står opp og går på jobb før kroppen. Det er veldig irriterende.”

Vi lo begge to. Men jeg glemte ikke at jeg hadde hastverk.

”Si meg en ting,” sa jeg. ”Du nevnte noe om at du holdt på med et datakurs for pensjonister, her inne i byen, stemmer det?”

”Jo. Har det noe som helst med etterforskningen å gjøre?”

”Kanskje ikke. Men jeg ville bare undersøke en ting.”

”Og det var?”

”Har du noen gang hatt en deltaker på det kurset som het Benjamin Eriksen?”

”Benjamin Eriksen, nei. Tror ikke det.”

”Er du helt sikker? En som lignet litt på Einstein, røykte pipe, brukte bukseseler.”

”Jo, det høres ut som en jeg har hatt hos meg, ja. Det må være den beste deltakeren jeg noen gang har hatt. Du vet pensjonister, skal jeg være ærlig. De er nok litt for sent ute for å forstå seg på data det fleste av dem. Men denne fyren var helt rå. For det første var han nok en virkelig intelligent type, for det andre lærte han som en ungdom. Men han het ikke Benjamin Eriksen.”

”Hva het han da?”

”Guttorm Gjessing, het han vel. Han sluttet på kurset for et halvt år siden. Da var det ikke mye mer jeg kunne lære ham. Var råere en meg på mange ting på nettet.”

Etter å ha avsluttet samtalen med Tore Brodal, løp jeg ut, kastet meg i Ladaen og kjørte opp til Anthon og Monas hus. Nå var jeg helt sikker i min sak, og det at han brukte ulike navn, syntes jeg bare stemte med mistanken min.

Jeg gikk ikke opp i leiligheten til Guro og Anthon, men banket på døra til Benjamin Eriksen. Ingen svarte. Etter en lang stund gikk jeg ned i kjelleren og fant et brekkjern i en av kjellerbodene der nede. Dette tok jeg med meg opp og brukte det til å brekke opp døra til leiligheten.

Lufta var tett. Det luktet innestengt pipetobakk, gammel mannesvette og noe annet, som kanskje kunne være råtten mat. Her hadde det ikke blitt gjort rent på flere måneder. Et lag av dunete støv lå over alt. Det var skittent men, på et eiendommelig vis, ryddig.

På stua sto to store teakbord fra sekstitallet parallelt ovenfor hverandre. De var stablet fulle av aviser. Det var også aviser langs alle veggene, stablet med tellekanter i nifst loddrette stabler. Det fantes bare en stol på hele stua. Den sto sirlig plassert under den eneste ledige flekken på de to bordene, der jeg kunne forestilt meg at det hadde stått en bærbar PC. Ellers var det et påfallende fravær av møbler. En tv med en ganske vulgær vase uten blomster på sto mellom avisstablene på den ene veggen.

Kjøkken hadde samme stil. Flere aviser på kjøkkenbenkene. Ellers en spartansk og ryddig innredning med et bor og en stol.

Fra kjøkkenet ledet en dør inn mot et nytt rom. Jeg kjente på den, men den var låst. Da jeg fremdeles gikk med brekjernet i håda gjøv jeg likegodt løs på denne døra med det samme. Men det viste seg til min overraskelse at den skulle være vanskeligere å få opp enn den føste.

Men etter et kvarter med banning, en drikkepause fra en rusten kran og bruk av rå muskelkraft gikk døra opp. Den svingte innover i hvitmalt rom.

Det var ingen vinduer her inne og det tok litt tid før jeg kunnes se alt klart i lyset som falt inn fra kjøkkenet.

Rommet var helt uten innredning. Men det sto et servise på gulvet med matrester på. Veggen var som hvite, men på den ene langveggen var det røde flekker. Blodsprøyt, tenkte jeg med gru.

På et grått gulvbelegg lå kvinnen jeg hadde brukt over en måned på å lete etter, Guro Bruun Hansen. Hun var kledd i de samme klærne som da hun forsvant og hadde nye, rene bandasjer på begge bena der føttene var saget av.

Fra der jeg sto, var det ikke mulig å se om hun var i live.

Kapittel 21: Morgendram og erkjennelse

2008-10-08T03:08:00.000-07:00

Les fra kapittel 1

Slik blander jeg en whisky:

Først tar jeg et passelig glass. Her duger egentlig hva som helst, jeg er ingen snobb, men unngår helst papp, plast og kaffekrus. Så heller jeg en klunk whisky i glasset. Det skal bare klukke en gang i flaskehalsen og man skal kunne se bunnen av glasset. Deretter heller jeg på et par klunker til, alt etter humør. Til slutt fyller jeg ikke på med vann, is eller annet svineri. Så er whiskyen klar til å nytes, fortrinnsvis i få men store slurker.

Det var en slik whisky jeg startet dagen med på mandag morgen. Og jeg toppet den med en rå eggeplomme. Det er vel hva amerikanerne kaller en skikkelig breakefast of champions. Men jeg kunne ikke si det fikk meg til å føle meg som en seiersherre på noen som helst måte, bare som et menneske igjen. Ennå visste jeg ikke hvor nødvendig det skulle komme til å bli.

Etter frokosten forsøkte jeg å ringe Mona for å høre om hun hadde gjort som avtalt og gått til politiet, og da hun hadde skrudd av telefonen, regnet jeg med at hun alt var der.

Jeg visste at ungene til Anthon var på Tjøme hos Anthons foreldre og kom til å være der til denne saken var over. Det kunne bli en stund til de slapp Anthon ut av varetekt nå. Jeg antok at Monas forklaring bare kom til å styrke saken deres mot Anthon, for nå hadde de et mulig motiv, men slik så ikke jeg det.

For meg var det nye i saken at Guro kan ha vært alene hjemme i leiligheten så seint som halv to. Det betydde at det ikke var et eneste vitne som så henne eller hørte henne da hun virkelig forsvant. Saken var altså den:

Guro sitter alene og fortvilt i sin egen leilighet. Jeg så henne for meg, kanskje tyggende på et eple, drakk vin fra en åpnet flaske, kanske en Anthon hadde spart i årevis, hevn og bedøvelse i samme handling, mørke ringer under øynene, spor etter gråt. Verden hadde rast sammen, hun hadde kjørt tre timer i desperasjon, kjøpt en billett til København. Noe som kunne vært en ren impulshandling, eller noe som hadde en ukjent forklaring. Hun hadde brukt Monas bil uten å spørre, også her en blanding av hevngjerrighet og nytte. Jeg visste at politiet hadde sjekket alle veibommene inn til hovedstaden, men de hadde tydeligvis ikke sett etter Monas bil.

Men Guro hadde kommet tilbake. Kanskje hadde hodet klarnet, kanskje ville hun rydde opp i ting. Det hadde endt med at hun kastet ut Mona fra leiligheten, som kanskje var det hun burde gjort til å begynne med.

Så satt hun der alene på kjøkkenet. Ringte ingen, ikke en gang Anthon. To timer senere var hun sporløst forsvunnet. Om Monas forklaring virkelig stemte kunne alle ledetrådene i saken, vitneforklaringen og billettkjøpet faktisk vise seg å ikke ha med selve forsvinningen å gjøre. Men hvordan forlater et menneske huset sitt uten å etterlate seg et eneste spor?

Jeg satte meg ved datamaskinen som sto på kjøkkenbenken for å gå gjennom en del av de teoriene og synspunktene som har kommet inn her på bloggen. Kanskje fantes det et svar på dette nesten umulige spørsmålet der. Og det var da jeg så det, noe som dere hadde skrevet på veggen min på facebook.

Nå var det plutselig at alt sammen falt på plass.

Jeg kastet meg straks på telefonen til Tore Brodal.

Kapittel 20: Mona Singsakers tilståelse

2008-10-07T06:19:00.000-07:00

Les fra kapittel 1

Jeg ble sittende til langt utpå søndagskvelden før jeg ringte Mona Singsaker.

Da hun litt overraskende svarte på telefonen, hadde jeg spist nok fårikål med tilbehør (akevitt og ikke whisky) til at jeg våget å gå rett på sak.

”Mona. Jeg vet du ikke har snakket sant til meg,” sa jeg.

Det var helt stille i den andre enden. Et sted utenfor hørte jeg en bilalarm gå av.

”Anthon jeg kommer over,” sa Mona til slutt.

Da hun kom, hadde hun ponchoen på. Hun var rød i kinnene og våt i håret etter å ha gått i regnværet.

”Jeg regnet med at du hadde funnet ut av det før eller siden,” sa hun før hun kom på innsiden av døra. Jeg slapp henne inn uten en kommentar og fant fram et håndkle som hun kunne tørke håret med.

”Hvorfor har du ikke sagt noe?”

”Hva skulle jeg si? Jeg har ligget med mannen til min beste venn. For det første høres det ut som noe som kunne stått i et ukeblad. For det andre er det ikke noe jeg er stolt av.”

”Og, er dere fortsatt... Jeg mener...” Jeg hadde begynt å stotre nå.

”Naturligvis ikke,” sa Mona. ”Det varte noen hektiske uker for omtrent et år siden. Men vi avsluttet det før det ble skikkelig alvor. Ingen av oss ønsket å såre Guro. Det var bare en tankeløs greie.”

”Du burde sagt noe. Visste Guro om det?”

Nå ble Mona stille en lang stund. Så sa hun.

”Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt dette. Jeg er redd for at jeg har ødelagt hele etterforskningen. Men det har ikke vært meningen.”

Jeg ble stående og se på henne. Dette var en vending jeg muligens kunne sett for meg, men jeg hadde ikke trodd den skulle komme så spontant. Selv om jeg nesten ikke kunne vente med den videre forklaringen hennes, gikk jeg ut på kjøkkenet og blandet en whisky til oss begge.

”Hvis det er noe du vet så kan det ikke vente lenger. Anthon sitter i fengsel. Guro er fortsatt savnet.”

”Jeg vet at det var Guro som var i Oslo og kjøpte den togbilletten til København. Hun gjorde det selv.”

”Hva er det du sier?”

”Den dagen hun forsvant. Jeg var innom henne på morgenen sånn i ni-tida. Vi satt på kjøkkenet og drakk te, som to gode venninner gjør. Av en eller annen grunn hadde jeg valgt den dagen for å fortelle henne om utroskapet. Jeg klarte ikke å holde på det lenger. Jeg så hvordan det ødela forholdet vårt. Det ødela også for Guro og Anthon. Jeg tenkte at den eneste løsningen var å få alt på bordet. Det ville bli fælt med en gang, men så kunne kanskje sårene begynne å gro. Kanskje. Det var i alle fall det jeg håpet på.”

Mona kikket skrått opp i taket, holdt rundt whiskyglasset hun ikke hadde drukket fra med begge hender, våget ikke å møte blikket mitt og lignet mest av alt på en engstelig tenåring. Var det oppriktig? Jeg lot henne fortsette å snakke uten å avbryte.

”Hun reagerte voldsommere enn jeg hadde trodd. Guro kunne nok virke rolig, ja, hun var jo rolig, men innerst inne var hun et følelsesmenneske. Hun ble nesten hysterisk og stormet ut av huset. Rev med seg lommeboka, mobilen, en gammel veske, ikke den hun fikk av meg. Nå skjønner du kanskje hvorfor hun ikke ville bruke den. Jeg vet ikke hva som gikk av henne. Hun tok bilen min, bare rasket med seg bilnøklene som lå på kjøkkenbenken. Så kjørte hun inn til Oslo. Må ha kjørt fryktelig fort. Der kjøpte hun en billett til København.”

”Så det du prøver å si er at hun faktisk dro til København? Det virker mildt sagt utrolig.”

”Nei, hun dro ikke til København. Alt sammen var en vill impulshandling. Hun må ha følt at verden raste sammen. Jeg aner ikke hvorfor, men hun kjøpte altså denne idiotiske billetten. Hun kom tilbake hit etter å ha ombestemt seg. Brukte bare tre timer på hele turen.”

Mona stoppet en kort stund og tenkte seg om. Så sa hun:

”Jeg har tenkt litt på de vitneobservasjonene. Det ene vitnet må ha sett at hun dro, det kan stemme at det var sånn rundt klokka ti, kanskje litt før. Jeg hadde parkert et stykke borti gata, så vedkommende så henne bare til fots. Naboen under her må ha hørt det da hun kom tilbake. Antagelig bommet han på tiden med en snau time. Det må ha vært nærmere ett hun kom. Jeg var så lettet. Var fortsatt i leiligheten. Visste ikke hva jeg skulle gjøre og var redd for å ringe og stresse opp Anthon. Hadde ikke sagt noe til ham om at jeg skulle fortelle Guro alt sammen.”

”Men dette med togbilletten er merkelig,” sa jeg.

Det var simpelthen vanskelig å fordøye. At Guro kunne handlet fullstendig irrasjonelt rett etter at hun fikk vite om venninnen og mannes utroskap - det var forståelig. Men kunne det bare være et slumptreff at hun forsvant like etter denne spontane turen til Oslo? Var det to hver for seg adskilte hendelser som bare tilfeldigvis falt sammen? Om det virkelig stemte, da var det ikke rart vi ikke hadde fått etterforskningen til å gå opp. Men jeg visste jo at det kunne skje. Bedre detektiver enn meg har oversett tilfeldigheter. Vi venter liksom alltid at en etterforskning skal følge et logisk sammenhengende forløp.

"Vet du om hun kjente noen i København?” spurte jeg.

”Nei, ingen hun fortalte meg om. Men du vet, jeg hadde hemmeligheter for henne. Sånt kan gå begge veier. Etter at hun forsvant har jeg i mitt stille sinn forestilt meg at hun har hatt en venn i København, en som hun har rømt til, og at alt det andre bare har vært en vond drøm.”

Jeg klarte ikke å la være. Selvfølgelig var jeg rasende på Mona, men en del av meg syntes bare synd på henne. Jeg lurte på om jeg noen gang kom til å få vite hvilken uklare motiver som fikk henne til å lyve om alt dette. Hun må jo ha visst hvor viktig dette var for etterforskningen.

”Men Guro kom altså tilbake hit?” sa jeg, for å komme tilbake til kjernen i saken.

”Ja, det stemmer. Hun kom tilbake. Vi begynte å snakke. Hun fortalte meg hvor hun hadde vært. Jeg forsøkte å unnskylde meg, men det gjorde henne bare sint igjen. Til slutt ba hun meg om å gå. Jeg gikk sånn rundt klokka ett.”

”Og da var Guro fortsatt i leiligheten?”

”Ja det var hun.”

Jeg ble sittende i tanker.

”Vet du hvor mye du har ødelagt for denne etterforskningen?” sa jeg omsider.

”Ja det vet jeg. Jeg vet ikke hva det var. Jeg begynte bare å lyve. Først trodde jeg jo at Mona hadde rømt sin vei, og at hun kom tilbake, og at jeg ikke behøvde å stå til rette for noen andre enn henne. Men når føttene dukket opp. Jeg vet ikke. Jeg ville ikke at du skulle tro jeg var en løgner, ville ikke miste ansikt. Overbeviste meg selv om at det med København og Anthon og meg ikke var viktig lenger. Jeg mener: Dette var noe helt annet – en syk person.”

”Men det var jo du som tipset meg om dette med veska, og da visste du grunnen til at hun hadde tatt en annen veske. Du har rotet til ting med vilje.”

”Du må huske på at jeg da bare trodde Guro hadde stukket av. Du må tro meg på dette." Mona var på gråten nå. "Det var selvfølgelig helt latterlig, men jeg ville bare holde deg opptatt, gi deg noe å tenke på.”

”Kvinnelist?” sa jeg sarkastisk.

”Ja, noe sånt, kanskje, men ikke særlig vellykket.”

”Det kan du trygt si,” sa jeg og tømte whiskeyen min. Jeg ble stående og kjenne etter hvordan den varmet meg innefra, nesten som et isbad i revers.

”Jeg vil at du skal svare meg på en ting,” sa jeg. ”Og jeg vil at du skal tenke deg veldig godt om før du svarer: Vet du noe som helst om personen som var inne i Guro og Anthons leilighet den dagen jeg var der, og vet du hvem som har tatt Guros dagbøker?”

”Mona så lenge på meg. Blikket hennes møtte mitt, og hun holdt fast ved det, da hun svarte:

”Nei, Lars, det gjør jeg ikke.”

Hvor gikk veien videre herfra?

Mona måtte selvsagt gå til politiet, slik at de fikk ryddet opp i etterforskingen sin. Jeg innså at de også var bedre utstyrt enn meg til å avgjøre om hun faktisk snakket sant denne gangen. Hun måtte under en hver omstendighet vent å bli siktet for ett eller annet – man lyver bare ikke for politiet i en så alvorlig sak som denne.

Deretter måtte vi vurdere sider ved etterforskningen helt på nytt. Tidspunktet for selve forsviningen måtte justeres, vitner måtte intervjues om igjen – det var et helvetes rot.

Jeg vet ikke hvorfor, men der jeg sto kom jeg til å tenke på dagbøkene. Dette var ennå på søndag, så jeg visste ikke da at dere lesere skulle komme til å tenke på det samme. Men altså, som dere har nevnt i ettertid. Jeg forsto at dagbøkene var viktige, selv om det kanskje bare var for å utelukke at Guro faktisk hadde en god grunn til å reise til København.

Det skulle vise seg at jeg hadde rett. Men da jeg først fant dagbøkene mandag formiddag var saken plutselig en helt annen enn den var kvelden før. Men det blir nødt til å vente.

Tiden er kostbar.

Kapittel 19: Bekreftelse av en mistanke

2008-10-06T03:27:00.000-07:00

Les kapittel 1 først

Helga besto av venting, korte rapporter fra Johan Preus, ingen kontakt med Thorvald Jensen, sporadiske forsøk på å samle tankene, et opplysende besøk hos Tore Brodal og et tips fra dere lesere som til slutt snudde saken helt på hodet og førte fram til den katastrofale oppdagelsen i dag morges.

Men la meg ta en ting av gangen. Og tilgi meg om jeg ikke får med alt i ett innlegg.

Jeg spiste fårikål på lørdag. Jeg gjør det om høsten, eller når ting står fast. Etter måltidet ringte jeg Tore Brodal og avtalte et møte dagen etter. Så drakk jeg en slurk whiskey men ikke så mye som man kunne vente ut fra omstendighetene.

På kvelden badet jeg med John Smith. Det begynte å bli skikkelig kaldt i vannet, så kaldt at man med rette kunne begynne å kalle det isbading, i alle fall nesten. Vi orket ikke å snakke lenge i regnværet etterpå. Jeg fortalte at jeg tok det litt rolig med Mona Singsaker om dagen. Tannlegen virket på et sitt underlige vis lettet. Mer ble ikke sagt.

Søndag morgen satte jeg meg i en gammel Lada jeg hadde arvet etter min mor, en som jeg brukte sånn rundt regnet fire ganger i året, og kjørte ut til Nykirke. Det regent da jeg kjørte ut av byen, men ute på landet slapp solen til en kort stund og lagde glitter i de gule høstbladene.

Brodal bodde alene i en stor skakk villa som lå et stykke fra hovedveien. Man nådde den via en kjerrevei som gikk over en nyslått kornåker. Huset lå litt for seg selv, nesten usynlig mellom ildrøde lønnetrær på et slakt høydedrag bak åkeren.

Han må ha sett meg fra vinduet, for han kom ut på trappa og møtte meg.

Til min overraskelse var han en pratsom type. Han viste meg inn og fortalte at han hadde overtatt dette huset etter bestefaren sin. Han hadde tvilt litt da han flyttet ut hit fra byen for seks år siden, for å bli en einstøing på landet, som han sa, men han hadde ikke angret siden.

Brodal var en frilanser i databransjen. Øyensynlig var han så god på akkurat det han gjorde, som hadde noe med logaritmer og innviklet dataprogrammering å gjøre og litt med betaling på nettet å gjøre, at han ble leid inn av større firmaer bare for å gjøre sin lille ting både titt og ofte. Det, sammen med et ukentlig datakurs for pensjonister på biblioteket i Horten, var visstnok det som skulle til for å holde hjulene i gang her ute på landet. Særlig mye penger til oppussing så det imidlertid ikke ut til å bli.

Kjøkkenet til Tore Brodal, der vi satte oss etter en kort omvisning i huset, var urørt av snekkerhånd siden en eller annen gang på femtitallet. Tapetet hadde sikkert vært fargerik den gangen, men nå var den beige, det samme var kjøkkendørene i malt finer. Det eneste her inne som ikke hørte til en annen tid var den flukende nye Macen som sto på kjøkkenbordet og kaffekoppene med reklame for YouTube.

Vi drakk kaffe og fortsatte småpraten en stund til. Tore Brodal var tydeligvis ikke utålmodig etter å få vite hvorfor jeg var kommet, så det var til slutt jeg som måtte ta initiativet.

”Du kjente Guro Bruun Hansen godt fra barndommeren?” sa jeg spørrende.

”Guro, ja. Hun het forresten bare Guro Hansen den gangen. Bruun kommer, som du sikkert vet, fra mannen. Litt uvanlig å ta mannens navn til mellomnavn. Vanligvis gjør man det vel omvendt, gjør man ikke? Uansett er det fryktelig det som har skjedd med henne. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det. Også sies det at hun kanskje fortsatt er i live. Herre Gud! Jeg vet ikke hva som er verst. Være i live uten bein – eller bare dø.”

Jeg ble sittende og fundere på om denne uttalelsen viste oppriktig empati med Guro eller var mer akademisk og distansert. Jeg klarte ikke å avgjøre det.

”Dere var kjærester, har jeg hørt.”

Tore humret litt, men ikke mer enn alvoret i situasjonen tilsa.

”Det er lenge siden nå, bare en ungdomsforelskelse. Ikke noe mer enn det. Hun traff Anthon lenge etterpå. Det var nok hennes store kjærlighet, i alle fall en stund.”

”Hva mener du med i alle fall en stund?”

”Nei, jeg vet noe ingen andre vet om Guro og Anthon. Og det skyldes ikke at jeg kjenner dem godt. Det gjør jeg ikke. Vi mistet kontakten etter videregående og treffes bare tilfeldig nå og da uten å ha mye å snakke om. Men en dag jeg var i Oslo på et oppdrag og kunden hadde invitert meg med på Grand Hotell for å spise lunch så jeg plutselig Anthon Bruun sitte ved et bord ikke langt unna. Han satt sammen med en annen dame. De spiste napoleonskake. Holdt hverandre i hendene. Lo. Flørtet. Gikk derfra arm i arm. Ingen av dem la merke til meg.”

”Og når var dette?”

”Det kan ha vært et år siden. Kanskje mindre.”

”Og denne damen, gjenkjente du henne?” spurte jeg med en ubehagelig klump i magen.

”Det gjorde jeg. Det var Guros venninne. Hun som flyttet til byen fra Trondheim en gang for lenge siden. Mona Singsaker heter hun vel.”

Egentlig hadde jeg tenkt å stille Tore Brodal en masse datatekniske spørsmål. Hadde trodd han kunne hjulpet Johan Preus og meg å plukke fra hverandre de datatekniske sporene til politiet. Kanskje skulle jeg også spurt ham om hans forbindelse med Jørgen Brekke. Men nå ble det ikke til det. Jeg brukte første og beste påskudd til å takke for meg. Så reiste jeg hjem.

Jeg hadde tenkt å ringe Mona Singsaker med det samme. Men ble bare sittende i sofaen og stirre på telefonene. Denne nølingen kan ha kostet liv.

Det er så mye mer å fortelle, men jeg har så liten tid. I mitt neste blogginnlegg vil dere få vite hvor dum jeg har vært, hvordan jeg har blitt lurt og hvordan min egen somling har gjort alt mye verre.

Det jeg kan si er at dere lesere har hintet om det lenge. Men bare en av dere har vært i nærheten av den virklige sannheten.

Men saken er langt fra over, og når jeg får tid til å skrive igjen nå, det må gudene vite.

Kapittel 18: Saken mot Anthon Bruun

2008-10-03T07:05:00.000-07:00

Les fra kapittel 1

Kontoret til Johan Preus lå øverst i den store bygården Toget 6, over der det i forhistorisk tid lå et diskotek med navnet Kris, hvor selv en nokså rusten detektiv en gang i tiden svingte seg etter åttitallets syntetiske rytmer.

Etter å ha snakket med en sekretær ble jeg stående en stund på venteværelset og titte fra et stort vindu ut over torget under meg.

Det slo meg at om jeg hadde stått her på nøyaktig riktig tid på døgnet for noen uker siden, kunne jeg sett gjerningsmannen komme gående over torget her. Kanskje hadde han eller hun med seg en sekk eller en plastpose. Jeg kunne ha sett hvordan vedkommende hadde rotet rundt i denne posen og trukket fram to likbleke og blodige føtter. Antakelig hadde denne personen gummihansker på, og antagelig ville han ikke holdt lenge i føttene, før han slapp dem uti det kalde vannet og beveget seg fort bort fra åstedet.

Jeg kunne ikke se for meg denne personen som Anthon Bruun – uansett hvor hardt jeg forsøkte.

Så åpnet en tung eikedør seg og Johan Preus kom mot meg med hvit skjorte, rød tversover i halsen og hele sitt vinnende vesen.

Vi håndhilste og han viste meg inn på kontoret. Det var stort og lyst og hadde den samme flotte utsikten over torget som venterommet. Det var bøker og juridiske oppslagsverk langs den ene veggen, et persiske teppe på gulvet, et skrivebord i mahogny og en chesterfield sittegruppe i det ene hjørnet.

Vi satte oss der, og Johan Preus bød på Whiskey, en en- og tyveåring – Mac Allan var etternavnet. Det var i stunder som dette jeg angret på at jeg hoppet av jusstudiene etter første avdeling. Men kun i stunder som dette.

”Hvor mye vet du om hvorfor Anthon har blitt anholdt?” begynte Johan i en vennlig tone, som om vi egentlig bare satt og småpratet.

”Ikke mye er jeg redd. Tipper det har noe med en utbrent harddisk å gjøre. Kanskje også med et eller annet spor de har funnet der hjemme hos ham.”

”Begge deler er riktig gjettet,” sa Johan. ”Politiet har klart å hente ut den første e-postmeldingen som ble sendt fra den fremmede til Teodor Joner. Den var sendt med Gmail og etter å ha fått utskrift fra loggen til Google har de klart å finne fram til en ip-adresse knyttet til et bredbåndsabonnement hos Nextgentel. Så har de med hjelp av nettleverandøren sporet seg fram til at dette av alle ting er Anthon og Guros egent abonnement. E-posten til Joner er altså sendt fra Anthon og Guros hjem.”

”Det høres ikke bra ut,” sa jeg og tok en solid slurk av whiskeyen.

”Nei, men det er ikke noe felleden bevis. Heldigvis, må man vel nesten si, brukte ekteparet trådløst internett med en usikret tilgang. Det betyr i realiteten at det ikke kan bevises at personen som har logget seg på netteverket deres har vært inne i leiligheten. I teorien kan vedkommende ha sittet i en bil utenfor, med en bærbar maskin. Det andre beviset i saken er nok lumskere sett med våre og Anthons øyne.”

”Og det er?”

”Politiet har funnet skrustikka som ble brukt for å holde fast bena til Guro da føttene hennes ble saget av. Det er gjordt DNA-funn på den.”

”Og den er funnet i leiligheten?” sa jeg og forsøkte å holde meg så rolig jeg kunne selv om magen vrengte seg.

”Ikke i selve leiligheten, men i en av Anthon og Guros kjellerboder.”

Jeg brukte noen sekunder på å fordøye denne opplysningen, før jeg spurte:

”Var den låst?”

”Den var låst før politiet undersøkte den,” svarte Johan Preus. ”Men jeg har diskutert det med Anthon og han sier at de sjelden låste den kjellerboden siden den stort sett kun ble brukt som vedbod. Dessuten har den en lås som er lett å dirke opp og låse uten nøkkel.”

”Så en utenfra kunne lett fått tilgang også her?”

”Det er mitt utgangspunkt, ja. Etter min mening er det ikke mulig å knytte noen av bevisene til Anthon personlig. Og han har fortsatt et bunnsolid alibi for dagen da Guro forsvant. Derfor mener jeg han har en sterk sak.”

”Hvordan tar han det selv?” spurte jeg og forsøkte å se for meg den høyreiste og selvsikre mannen sitte i en trang varetektscelle, helt overlatt til andres kontroll. Jeg viste at han måtte avsky det – skyldig eller ikke.

”Han er naturligvis preget av det som har skjedde, men han vil samarbeide med politiet. Mest av alt er han fortvilet fordi han sitter hjelpeløs på en celle, mens kona hans fortsatte er savnet og ungene har blitt tatt fra begge foreldrene på kort tid.”

”Jeg hørte han fikk besøksforbud,” sa jeg. ”Så jeg antar at jeg ikke får treffe ham.”

”Nei, dere må nok kommunisere gjennom meg en stund. Men han ønsker å beholde deg på saken. Det samme gjør jeg. Jeg er sikker på at det er ting politiet overser i denne saken.”

”Det er jeg også,” svarte jeg og skulle ønske at jeg kunne si hva det var.

”Om det er noe du vil jeg skal spørre ham om,” sa Johan Preus og så på meg, så må du bare si fra.”

”Det er en ting,” sa jeg. ”Men det er en litt delikat sak.”

”Få høre,” sa Johan Preus.

”Om du finner en måte å spørre han rett ut om han har hatt et forhold til Mona Singsaker så hadde det vært nyttig.”

Jeg studerte ham nøye da jeg sa dette, og er ganske sikker på at han ikke hevet et øyebryn da han svarte:

”Jeg skal spørre ham.”

Etter at jeg hadde vært hos Preus gikk jeg en kort tur hjemom for en dusj og en skvett skotsk brennevin. Derfra dro jeg videre til Mona Singsaker.

Vi tok oss av ungene. Leste for dem og ga dem mat. Jeg bygde et legoromskip. Vi oppførte oss som to virkelige foreldre, men var det ikke. Barna oppførte seg alt for pent. De smilte, men lo ikke. De spurte ikke etter foreldrene før de skulle legge seg. Det var uutholdelig.

Etterpå satt vi med hver vår kopp te ved Monas kjøkkenbord og stirret tomt fremfor oss.

”Denne bloggen din,” sa jeg uten helt å vite hvor jeg ville.

”Hva med den?” sa Mona.

”Den er morsom,” sa jeg. ”Den får meg til å le.”

”Takk.”

”Men hvordan klarer du å skrive på den? Hvor finner du humoren hen, nå i disse tider?”

”Hva mener du?”

”Nei, jeg tenkte bare at det må være vanskelig å skrive noe humoristisk når du, ja, du skjønner?”

”Du mener at jeg må være en javla kald hurpe, som klarer å skrive når bestevennen min er kidnappet av en psykopat?”

”Nei, ikke helt sånn.” sa jeg overrasket over utbruddet hennes.

”Jo jeg tror du mente det nøyaktig sånn. Tror du ikke jeg har lest bloggen din, vet du ikke at jeg leser den facebook siden din også. På tide å stille Mona Singsaker noen tøffe spørsmål, jeg har nok lest det. Fy faen. Her er jeg. Still meg noen tøffe spørsmål, da.”

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Dette var tydeligvis noe hun hadde gått og båret på en stund, kanskje usikker på om hun skulle ta det opp, og nå kom det i strie strømmer.

”Ikke så tøff nå, kanskje,” sa Mona. ”Vet du hva. Enten stoler du på meg hundre prosent eller så kan du bare gå.”

Jeg ble sittende en kort stund og studere henne med begge hendene rundt tekoppen. Det var ikke mulig å se hva som lå bak sinnet hennes, dårlig samvittighet, redsel, fortvilelse, eller ønske om å dekke over følelser som var enda sterkere enn de hun viste.

Så jeg reiste meg. Satte fra meg koppen og gikk. Jeg visste det var en tabbe alt i det jeg slo døra igjen etter meg. Det var feil med tanke på oss to, og det var feil med tanke på etterforskningen. Men så lenge det ikke var mulig å holde disse to tingene fra hverandre, så var det kanskje ikke annet å gjøre enn å gå.

Hjemme på sofaen tok jeg meg ikke bryet med å helle opp whiskeyen i et glass. Jeg drakk rett fra flaska. Det var ikke vanskelig å bli full, men verre å sovne.

Torsdag gjorde jeg ikke annet enn å pleie mine to hobbyer isbading og whiskeydrikking.

I kveld skal jeg treffe denne Tore Brodal. Jeg er desperat nå. Jeg klamrer meg til halmstrå.

Kapittel 17: På pressekonferanse

2008-10-03T03:14:00.001-07:00

Les kapittel 1 først

Noen ganger hater jeg denne bloggen.

Onsdag startet med at jeg våknet ved siden av Mona Singsaker og sluttet med at jeg ble kastet ut fra huset hennes. Det siste kan jeg delvis takke dere lesere for, men mer om dette senere.

Gårsdagen bød også på mye annet, så la meg ta det i rekkefølge.

Jeg overnattet hos Mona Singsaker fra tirsdag til onsdag. Vi drakk whiskey, elsket, og forsøkte å glemme hele saken, men lyktes egentlig bare med det første. Vi hadde for mye å tenke på, barna til Guro og Anthon sov i soverommet ved siden av oss og i bakhodet mitt gnagde et spørsmål jeg hadde fra dere der ute. Bør jeg virkelig stole på Mona Singsaker?

Om morgenen etter at Mona hadde levert ungene i barnehagen spiste vi speilegg og drakk svart kaffe. Vi unngikk å snakke om arrestasjonen. Fremdeles visste vi for lite begge to og torde ikke å spekulere. Jeg spurte Mona om denne Tore Brodal som Jørgen Brekke hadde tipset meg om.

”Hvor godt kjente han Guro?”

”Tore Brodal? Han bor så vidt jeg vet på Nykirke og ingen ser mye til ham. Jeg vet at han og Guro var kjærester en gang i tiden, på ungdomsskolen eller noe sånt. Det var før jeg kom til byen. Jeg har bare truffet ham et par ganger. Sist var ute med Guro. Det var på Julejazzen i fjor, så vidt jeg husker. Vi snakket bare med ham en ti minutters tid om overfladiske ting, sånn som gamle kjente gjør. Du vet jo hvordan det er: Hvordan går det? Hva driver du med nå da? Og bla, bla, bla.”

”Jeg skjønner sa jeg, men hvorfor tror du Jørgen ringte fra Trondheim bare for å be meg snakke med ham.”

”Det vet jeg virkelig ikke. Han virker som en ganske sær type, tilbaketrukket og sjenert. Men han driver vel med noe datagreier. Det var kanskje det Jørgen tenkte på. Har du planer om å snakke med ham? Har du ikke så mye annet å gjøre?” Mona satt så nære meg at hun kunne stryke meg på kinnet, nesten som en omtenksom mor.

”I dag har jeg ikke tid,” sa jeg og tenkte på pressekonferansen jeg snart skulle på. ”Det må bli senere en gang.”

I tillegg til pressekonferansen hadde Anthon Bruuns advokat ringt meg på morgenkvisten og avtalt et møte på kontoret hans klokka fem om ettermiddagen.

Jeg var fornøyd med at Anthon hadde valgt Johan Gregersen Preus, en lokal forsvarsadvokat, fremfor en kjendis fra hovedstaden. Preus kunne sine saker og hadde en større frifinnelsesprosent enn mange av sine mer profilerte kollegaer, det var jeg sikker på.

På grunn av den enorme interessen for saken og pågangen fra tv-team og pressfolk fra hele landet, ja selv dansk og svensk tv var ventet, hadde politiet lagt pressekonferansen til den store salen på det sjømilitære samfunns på Karl Johans vern.

Det passet derfor fint å legge turen innom kontoret på veien ned, der en romslig tilmålt formiddagsdram gjorde kroppen mer foreberedt på å sitte stille et par timer på en stiv stol i tung svettedis.

Det skulle vise seg å være høyst nødvendig. Presskonferansen ble ikke bare lang. Den ble også temmelig meningsløs.

Den fortettede stemningen rett før politiet ønsket velkommen fant liksom aldri noen egentlig utløsning. Og det eneste pressekonferansen virkelig klarte å bringe på det rene var at Anthon Bruun nå offisielt var siktet for å ha forbindelse med sin kones forsvinning.

Jeg merket meg at Thorvald Jensen ikke var til stede og regnet med at han var glad for det. Han var en utmerket etterforsker, men ingen stor tv-personlighet.

Thorvald hadde da heller ikke turnert pressen så elegant som politisjefen i Vestfold, Runa Jolle og de fremmøtte representantene for Kripos.

Det var åpenbart at politiet satt på noe de ikke ville ut med. Det ble derfor en masse tåkeprat om elektroniske funn og funn i tiltaltes bolig uten at noen av de durkdrevne pressfolkene klarte å press ut av politiet hva det var de faktisk hadde funnet.

Etter hvert fikk jeg også det inntrykket at pressen egentlig var såre fornøyd med å endelig ha fått en gjerningsmann de kunne skrive om, og at det i tillegg var ektemannen var selvfølgelig ingen ulempe når artiklene skulle skrives. Nærgående spørsmål rundt bevisene fikk vente.

Det som imidlertid var klart, var at de hadde funnet en eller annen forbindelse mellom Anthon Bruun og Teodor Joner.

Jeg gikk derfor på utsiden og ringte Thorvald Jensen rett etter pressekonferansen. Jeg mente han skylte meg litt informasjon nå etter det stuntet han dro rett før arrestasjonen.

”Hei, Lars er du sint på meg?” sa han og humret.

”Du gjør din jobb, jeg gjør min,” sa jeg. ”Hva har dere funnet på harddisken som du ikke kunne fortelle meg om før?”

”Jeg kan ikke fortelle deg det nå heller,” svarte han. ”Sjefens ordre. Men jeg tipper du får vite det fra Preus. Jeg forsto det sånn at han gjerne ville prate med deg.”

”Jo da, han har alt ringt, treffer ham senere i dag.” Og i det samme jeg sa det fikk jeg faktisk et lite glimt av Johan Preus. Han sto på trappa til det Sjømilitære samfunn med en flokk pressefolk rundt seg. Jeg kunne ikke høre noe av det han sa, men han så trygg ut, langt fra stresset.

Jeg avsluttet samtalen med Thorvald Jensen og gikk tilbake til kontoret over Bromsjordet. Høstbladene virvlet rundt meg og det var yr i lufta.

Det på pressekonferansen som mest av alt hadde vekket nysgjerrigheten min var ikke at politiet sannsynligvis hadde knyttet Anthon til Joner. Det var snarere et begrep som de fremmøtte pressefolkene ikke så ut til å bite seg skikkelig merke i. Faktisk hadde ingen spurt om det. Likevel var det bare et spørsmål som surret rundt i hodet mitt: Hva mente politiet når de snakket om funn i siktedes bolig?

Jeg kunne knapt vente med å møte Johan Gregersen Preus.

Det møtet viste seg å bli svært opplysende. Men det forteller jeg om i neste bloggpost. Der dere også får høre om rabalderet med Mona Singsaker.

Kapittel 16: Kort oppdatering, ingen ro til å skrive.

2008-09-30T05:26:00.000-07:00

Siden forrige post har jeg forgjeves forsøkt å få snakke med Anthon Bruun, men han sitter i avhør og er ikke tilgjengelig.

Politiet vil ikke fortelle meg noen ting, men skal visst ha en pressekonferanse i morgen en gang.

Thorvald Jensen vil ikke svare på mobilen sin. Jeg mistenker at han har avledet meg en smule rett før arrestasjonen for at jeg ikke skulle snakke med Anthon. Spesielt virker det han sa om at harddisken var for hardt skadet litt misstenkelig, særlig etter at jeg ble forklart av en av mine lesere at harddisker tåler svært mye varme.

Det beste jeg kan gjøre er å gå til Mona Singsaker og vente der.

Kommer tilbake med mer. Vet ikke når.

Kapittel 15: Kaffe fra Alfred Berg og en plutselig vending

2008-09-30T03:37:00.000-07:00

Les fra kapittel 1

På vei til kontoret i morges gikk jeg innom Alfred Berg i Storgata, denne etter hvert så berømte kolonialforetningen fra en annen tid, som bare kan finnes i en by som Horten. Alfred Berg kvernet en pose colombiansk kaffe til meg. Den tok jeg med meg og tilberedte på presskannen på kontoret. En kopp var nok til å klarne tankene.

Jeg hadde nettopp fått beskjed fra Thorvald Jensen om den utbrente harddisken var mer skadet enn teknikerne hadde håpet. Den hadde brent lenge og godt som Thorvald sa. Teodor Joner hadde også operert med så mange e-postadresser at det ikke var lett å få oversikt over all korrenspondansen hans. Selv om politiet hadde skaffet seg tilgang til loggene på de ulike tjenerne, hadde de ikke klart å spore opp e-postmeldingene mellom Joner og den fremmede. ”Det er nesten som om de ikke har funnet sted,” sa Thorvald Jensen oppgitt. Likevel regnet han med at politiet kom til å gjøre et gjennombrudd ett eller annet sted med de digitale sporene. Som han sa. ”Det skal ikke være mulig å gjemme seg helt bort på nettet.”

Det eneste jeg kunne gjøre med den delen av saken var å vente.

Men akkurat nå gjorde det ikke så mye. For mens politiet hadde fullt fokus på Joner og hans krumspring på nettet, hadde jeg begynt å tenke stadig mer på de andre trådene i saken, særlig interessert var jeg i de som pekte i retning av Guros eget nærmiljø. Det hadde slått meg at mange av de sporene vi fulgte virket som villspor.

Ta for eksempel saken med kredittkortet. Brukt en gang, anonymt på Oslo S. Det var ikke tatt ut et stort beløp, men kortet, som nå naturligvis var sperret, var heller ikke forsøkt brukt siden.

Så hadde vi håndvesken som forsvant samtidig med Guro. Jeg hadde som Mona Singsaker en følelse av at det ikke var Guro som tok den med seg. Men noen har tatt den. Hvorfor?

Når man ser på dette og holder det opp mot Teodor Joners uklare historie, får man et inntrykk at noen ett eller annet sted forsøker å spore av hele etterforskningen. Og om det er tilfelle kan det være at saken egentlig er mye enklere enn det vi innser. Motivene i saker som dette er som regel primitive – penger, sinne, hat, kjærlighet, makt, sinnssykdom.

Jeg innså det var på tide å gå tettere inn på folk. Til nå hadde jeg brukt all for liten tid på denne enkle kjensgjerningen: Noen der ute ville Guro Bruun Hansen vondt. Fryktelig vondt.

Det var mens jeg satt med denne dystre tanken i hodet at telefonen ringte. Det var Mona Singsaker.

”Fint at du ringte,” sa jeg. ”Jeg behøver litt mer info om Guros venner. Jeg tror det er noe vi overser.”

”I følge politiet er det noe veldig viktig vi har oversett,” svarte Mona.

”Hva er det du mener?”

”Jeg vet ikke, men de har arrestert Anthon.”

Kapittel 14: Teodor Joners forklaring

2008-09-29T05:28:00.000-07:00

Les fra kapittel 1

Thorvald Jensen ringte på lørdag kveld, og vekket meg opp fra en uklar drøm der jeg og Mona Singsaker gikk langs en tropisk strand, begge med bare føtter, begge iført poncho.

Om han var irritert på meg, skjulte han det godt. Faktisk virket det som om han var i godt humør.

”Det lille stuntet ditt har satt fart i saken,” sa han og humret. ”Hvordan går det med øyet. Kollegene i Trondheim sa du så ganske mørbanket ut. De beklager at de holdt deg over natta. Men situasjonen var litt uklar. Du må forresten muligens erstatte datamaskinen til Teodor Joner. Han er ennå ikke siktet for noe alvorlig, og han er visst ikke blid på deg.”

”Men dere har fått noe ut av ham?” sa jeg og funderte raskt på om jeg kunne skrive av den erstatningen på skatten.

”En hel del faktisk. Vi vet ikke helt hva vi skal legge i det ennå, men det var nok til fjorten dagers varetekt. Han kommer til Horten i løpet av uka. Da kan vi gå tøffere inn på ham.”

”Hva har han kommet med så langt?” spurte jeg og kjente at jeg våknet litt.

”Vel, først og fremst har han innrømmet at det var han som var inne på bloggen til Guro. Det er i seg selv et straffbart forhold og kanskje hovedgrunnen til at vi får holde ham. Resten av historien hans er nemlig ganske merkelig.”

”Jeg antar at han nekter all forbindelse med Guros forsvinning.”

”Det gjør han.”

”Og hvordan forklarer han det?”

”Jo, det er som sagt der det begynner å bli temmelig underlig. Han har vedkjent seg å stå bak bloggen Bloggslakt Baby!, der han altså gikk til angrep på andre blogger. Det var vel den som førte deg på sporet av ham?”

”Ja, det stemmer.”

”Wordpress har frigitt materialet, altså bloggens arkiv og kontopplysninger. Så det var egentlig ikke vanskelig å knytte ham til denne. Bloggen var som du kanskje vet bare oppe i et par uker, så det etterforskerne der oppe har brukt mest tid på er å finne ut hvorfor han la den ned så raskt.”

”Har han sagt noe om det?” spurte jeg ivrig.

”Ja. Og det han sier er at han gjorde det etter et forslag fra en av sine lesere.”

”Hva mener du? En som truet med å saksøke ham eller noe?”

”Nei, tvert i mot. En som likte det han gjorde. Han fikk en e-post bare noen dager etter at han hadde begynt dette destruktive skriveprosjektet. En ukjent person tok kontakt med ham og rost ham for initiativet. Denne fyren hadde visstnok kjørt hele den harangen om alt søppelet som finnes på nettet og hvordan det var i ferd med å drepe kulturen vår, og så videre, og så videre.”

”Jo, takk. Jeg ser det for meg,” sa jeg og tenkte på boka til denne Keen, og den uendelige rekken med maskinskrivende apakatter, som Jørgen Brekke hadde referert til. Jeg hadde faktisk hatt tid til å bla litt i den på Trondheimsflyet. Fyren virket reflektert nok og hadde en del ganske skremmende poenger, men jeg så også klart hvordan tankene hans fort kunne bli fanatiske om de havnet i feil hoder.

”De to hadde visstnok funnet tonen,” sa Thorvald Jensen tørt.

”Det kan jeg tenke meg, ” svarte jeg om mulig tørrere.

”Og etter en del e-poster frem og tilbake hadde den fremmede kommet med et forslag.”

”Og det var.”

”Han mente at kritikk var vel og bra, men at det egentlig ikke førte til annet enn mer tekst, flere blogger og i siste instans mer dritt på nettet. Det han foreslo var å ta i bruk mer drastiske metoder. Litt skikkelig netterrorisme.”

”Og resultatet er det vi så på Guros blogg? En slags bloggkapring?”

”Ja, nettopp.”

”Men hvordan fikk han tilgang til bloggen?” sa jeg spent.

”Det er her det blir interessant. Den fremmede e-postskribenten gjorde nemmelig en avtale med ham. Om han la ned bloggene sine, også denne litt snillere WebAge, saken, lovet han å skaffe de opplysningen han trengte for å komme seg inn på andre blogger.”

”Ja vel. Så den fremmede er altså det manglende mellomleddet?”

”Alt dette i følge Teodor Joners egen forklaring, selvfølgelig. Og foreløpig har politiet et åpent forhold til sannhetsgehalten i denne, for å si det slik. Men hvis vi antar at det stemmer, så finnes det altså en person ett eller annet sted ute i verden som har skaffet seg private opplysninger fra Guro Bruun Hansen. Skal vi tro Joner skjedde det etter at Guro forsvant. Den siste e-posten han fikk fra den fremmede var uka etter forsvinningen. Den inneholdt bare tilgangsopplysninger til denne ene bloggen, men den fremmede lovet at det kom mer etter at han hadde utført det første oppdraget.”

Vi ble sittende tause en kort stund, med hver vår telefon til øret.

Jeg tenkte: Det Joner fortalte hørtes utvilsomt merkelig ut, men på en måte stemte det nøyaktig med tanker jeg og enkelte av mine lesere her på bloggen alt hadde gjort oss. Det var ikke den virkelige gjerningsmannen som hadde lagt ut innlegget på bloggen til Guro. Han hadde brukt Joner, en litt forvirret ung mann med høye tanker om seg selv. Men hvorfor, det var fortsatt uklart. Kanskje var det hele bare en avledningsmanøver.

”Hva tro du om dette?” sa jeg uten å avsløre mine egen tanker.

”Jeg sytes det virker som om det stemmer litt for godt. Det virker nesten iscenesatt. Jeg tror vi kan få mer ut av Joner.”

”Og disse e-postene. Jeg antar at de er slettet.”

”Mer enn det, er jeg redd. Joner har skiftet ut hele harddisken sin, og brent den gamle. Politiet har funnet de ødelagte restene i bakgården hos ham. Det høres utrolig ut, men teknikerne påstår at det kan være mulig å få ut opplysninger fra den. De jobber med saken. Ikke spør meg hvordan de gjør det.”

”Og hvordan forklarer Joner at han har brent harddisken. I følge ham har han jo ikke drevet med annet enn guttestreker.”

”Han har en forklaring på det også. Sånn han fremstiller det, ante han ikke noe om Guro Bruun Hansen saken da han var inne på bloggen hennes. Han påstår imidlertid at han koplet sakene noe senere, og da fikk han kalde føtter. Var redd for å ha rotet seg opp i noe alvorlig.”

”Det skal være sikkert at han har gjort,” sa jeg. ”Jeg skulle likt å snakket nærmere med ham.”

”Jeg tviler på at han vil treffe deg, men når han kommer til Horten er det i og for seg ikke noe i veien for at du treffer ham i besøkstiden,” sa Thorvald.

”Jeg kan jo ta med blomster,” lo jeg. ”Men den fremmedes e-post-adresse. Joner bør jo huske den.”

”Han påstår at han ikke gjør det. Svarte bare på e-posten uten å se nøye på avsender adressen. Alt han kommer på er at det var en gmailadress. Altså ikke mulig å spore sånn uten videre.”

”Det må være et godt utgangspunkt for neste avhør,” konstaterte jeg.

”Uten tvil,” svarte Thorvald Jensen.

Vi la på etter dette, og jeg ble sittende i tanker. Samme hvor de vandret endte de opp på samme stedet. Det var noe som ikke stemte helt. Det var noe litt for elegant med hele forklaringen til Teodor Joner. Jeg kunne bare ikke si hva det var.

To dype glass whiskey hjalp meg heller ikke videre, og til slutt sovnet jeg på sofaen.

Der ble jeg først vekket av telefonen på søndag morgen, særlig tidlig var det heller ikke.

”Hei, det er Jørgen.” sa det i andre enden. ”Jørgen Brekke, du husker, meg. Paviljongen.”

”Selvfølgelig husker jeg deg.”

”Jeg ringer fra Trondeim. Leste i avisa at de har tatt han fyren jeg tipset deg om. Var det så at du var involvert i det?”

”Jo, det kan du kanskje si.”

”Du skulle tatt deg en tur innom da du var i byen. Jeg er jo tilbake i Trondheim nå, ” sa Jørgen Brekke mest for å være høflig, vil jeg tro. Og jeg hadde lyst til å si at jeg hadde hatt litt andre ting å tenke på enn høffelighetsvisitter, men svarte isteden:

”Det får bli neste gang.”

”Selvfølgelig. Jeg ringer egentlig fordi jeg tenkte å tipse deg om en person du burde snakke med. Egentlig en venn av meg, Tore Brodal. Bor ute på Nykirke. Han kjente Guro i ungdomstiden, og han jobber med data. Driver egent firma. Noe med sikkerhetsløsninger på nettet. En einstøing. Mulig han kan hjelpe deg med en del tekniske spørsmål.”

Jeg noterte navnet. Så sa jeg:

”Du hadde overraskende rett i teorien din.” Jeg hadde lyst til å legge til: Det var nesten som om du ledet meg til ham, men følte at det ikke var riktig tidspunkt å gå for tett inn på Jørgen Brekke. Kanskje senere.

”Det var jo egentlig gjetting. Kvalifisert gjetting kanskje, men ikke mer enn det.”

Vi la på, og jeg gikk ut. I Storgata ringte jeg John Smith og spurte om han var klar for en iskald dukkert. Det var han.

Etter vi hadde badet satt vi som vanlig litt på brygga og kjente på varmen som spredte seg i kroppen som en godartet feber.

Jeg fortalte ham om Jørgen Brekke.

”Brekke fra Trondheim,” sa John Smith og smilte. ”Har truffet ham på en del konferanser. Sitter alltid bakerst og halvsover under foredragene. Men om kveldene under middagen våkner han til liv. Blir litt for full og filosofisk for min smak, men det er alltid befriende med tannleger som ikke bare snakker fag. Med Brekke er det nesten litt mye av det gode. Det virker nesten som om han ikke er interessert i yrket i det hele tatt. En bokens mann.”

”Ja, det inntrykket har jeg også av ham. Men han virker harmløs.”

”Til tannlege å være, mener du?” sa John Smith og lo.

Kapittel 13: Hvor blåveiser blir delt ut

2008-09-26T09:19:00.000-07:00

Når man har en sak som denne jeg er oppe i nå slipper den ikke taket i deg. Du går med en konstant uro i kroppen, som om du venter på noe ubestemmelig, eller noe lite som kan bety mye. Men mest av alt venter du på det store gjennombruddet. Noe som kan løse saken og føre til redning, eller i det minste, klarhet.

Du vet at svaret mest sannsynlig kommer fra en politimann. En privatdetektiv kan nok samle sammen enkelte av kantbitene i puslespillet, med det er politiet som legger det. Bare unntaksvis kan en type som meg føre saken nevneverdig framover. Og selv de gangene jeg virkelig har fått fram noe viktig, vet jeg egentlig ikke hva min egen innsats betyr, før polititiet får vurdert den.

Sånn er det nå også, etter at jeg sporet opp Teodor Joner, fikk meg noen kraftige kilevinker og overnattet på Trondheims lekre nye politihus. Nettopp derfor burde jeg boblet av nysgjerrighet over hva Hortenspolitiet og Kripos får ut av det som har skjedd. Men merkelig nok har jeg hatt liten lyst til å snakke med Thorvald Jensen etter at jeg kom tilbake til Horten. Selv om han sikkert er glad for at saken har kommet litt videre, mistenker jeg at han ikke er like begeistret over min rolle i det hele.

Men først til alt som skjedde der oppe i trønderhovedstaden.

Jeg har vært i Trondheim før. De fleste gangene på oppdrag. Men en gang jeg nesten har glemt, var det en studine med langt mørkt hår. Jeg var ung og fri – hun yngre og friere. Vi satt på Ni Muser og røkte og pratet om Heidegger, nirvana, Edgard Allan Poe, slike ting. Vi gjorde stort sett det samme på hybelen hennes også, i senga etter god sex, med stearinlys på nattbordet. Etter noen uker reiste jeg hjem. Men jeg ble godt kjent i byen.

Onsdag bød på det folk i Trondheim kaller finvær, et substantiv som på disse kanter av landet betyr en del. Finvær arter seg ikke særlig annerledes enn fint vær på Østlandet, det er muligens noen grader kaldere i lufta, det er det hele, men for trønderne er det likevel et gode med stor mental og fysiologisk innvirkning. Trondheim er simpelthen en helt annen by i finvær enn i styggvær. I finvær snakker folk til hverandre, selv fremmede kan komme på å utveksle noen ord, byen lever, jeg vil ikke si koker, jeg vil ikke si sydlandske tilstander, men nesten. La oss si at det minner mer om Vestfold. Dama i resepsjonen fortalte meg at hele høsten hadde vært fin til nå.

Jeg gikk fra hotellet til Gamle Bybro og krysset Nidelva. Derfra gikk jeg mellom Bakklandets skakke tregårder mot Møllenberg.

Teodor Joner bodde i et falleferdig grønt trehus i Nedre Møllenbergsgate. Et sånt hus gårdeieren fyller opp med hybelboere og ellers lar stå og forfalle, antakelig i et trassig men fåfengt håp om at han en eller annen gang skal få tillatelse til å rive huset, som egentlig er vernet, og slik skaffe seg en gullgruve av en byggetomt i et av byens dyreste, om ikke beste, strøk.

Det var et virvar av ringeklokker utenfor hoveddøra. De fleste var uten navn, noen hadde falmede uleselige papirlapper. Bare to var merket med skilt som kunne leses. På et av dem sto Teodor Joners navn. Jeg ringte ikke på nede, men gikk inn i gården og opp trappene. Det luktet svakt av mugg og gammelt øl.

Ut fra ringeklokkas plassering regnet jeg med at Joner bodde øverst i en av hyblene på loftet, noe jeg lett fikk bekreftet. Der oppe hang et skilt på døra laget av gamle skjell og drivved. Navnet til Teodor Joner var skrevet med barnslig skrift. Skiltet kunne være en presang fra en niese eller nevø. For andre gang siden jeg hørte om ham, tok jeg meg i å tenke at det var noe litt for søtt med denne Joner, at han umulig kunne være en sadistisk morder. Men likevel var det dette noe.

Jeg banket på. Etter en lang stund med en del romstering innenfor, som godt kunne være hurtig påkledning, åpnet døra seg på gløtt. Et mørkt blondt bustehode, mer brusende og betydelig yngre enn mitt eget stakk forvirret ut fra dørgløtten.

”Teodor Joner?” sa jeg forsiktig, for ikke å skremme ham.

”Ja,” svarte han med stemmen full av dårlig inneklima.

Jeg vurderte ham raskt. Han virket ikke glad for å se meg, men han virket ikke skrekkslagen heller, bare skeptisk til fremmede på døra, på en sånn måte en som ikke betaler tv-lisens vil være det.

”Kan jeg komme inn,” sa jeg.

”Hvem er du?” spurte han. Og tonefallet avslørte at han var østlending. Student antok jeg.

”Mitt navn er Gude,” sa jeg. ”Lars Gude. Jeg er en privat etterforsker, og jeg etterforsker en forsvinningssak.”

Han stirret lenge på meg. Jeg visste på forhånd at jeg bare ville gjøre ham mer skeptisk med å svare så ærlig, men jeg så også at jeg hadde oppnådd hensikten. Han var nysgjerrig.

”Hva sa du du var?”

”Privatetterforsker.”

”Seriøst? A private eye, liksom?”

”Nettopp.”

”Og du etterforsker en forsvinning?”

”Det stemmer bra, ja.” Guttungen var jo riktig så observant. ”Får jeg komme inn?”

Teodor Joner ble stående ennå en stund og betrakte meg. Lenge så han på skoene mine som om de kunne gi ham svaret han lette etter. Til slutt åpnet han døra og vinket meg inn med bustehodet sitt.

”Beklager at det er litt rotete,” sa han da jeg kom innenfor, og med det demonstrete han overraskende liten respekt for meningsinnholdet i ordet "litt".

På den knøttlille hybelen var det bare mulig å stå oppreist midt på gulvet der skråtakene møttes, men det var bare på de få stedene hvor du virkelig kunne se gulvet. Det var nemlig stort sett overstødd med sure truser, honnikornpakker, alskens papir, for det meste regninger og gratisaviser, dataspill, et par boksehansker, tallerkener med og uten matrester, poser med potetgull og en masse andre opptil måneder gamle spor etter slapt inneliv.

Jeg satte meg i en fillete, grønn lenestol.

Teodor satte seg på kontorstolen som sto ved skrivebordet der en ganske brukbar Mac dominerte blant stabler av papir og bøker.

”Hva har jeg med en forsvinningssak å gjøre?”

”Ingenting, håper jeg,” sa jeg for å roe ham ned. ”Men jeg tror denne saken har en eller annen uklar forbindelse med nettet. Og i den sammenhengen dukket navnet ditt opp.”

Jeg kunne nesten se at han bleknet. Det var ikke tvil om at ordet nettet vekket noe i samvittigheten hans.

”Ærlig talt,” sa han, tydelig i forsvarsposisjon. ”Hva slags forsvinningssak er det du snakker om?”

”Jeg snakker om Guro Bruun Hansen. Du må vel ha lest om henne, eller sitter du bare på nettby hele dagen og går glipp av det som skjer i den virkelige verden?”

Nå var han ikke blek lenger. Han var tydelig rød, og han måtte ta seg sammen før han sa noe.

”Nettby er bare for idioter,” sa han.

”Merkelig. Jeg syntes jeg har lest noe likende før et sted. Kan ikke du hjelpe meg du som tydeligvis har greie på slikt.”

”Om du bare skal sitte å preike dritt kan du bare gå?” sa han, men jeg visste at jeg hadde truffet.

”Si meg Teodor, blogger du?”

”Nei,” svarte han mutt. Jeg lot ham få tenke seg litt om og omsider kom det.

”Jeg har blogget en gang. Regner med at du har lest bloggen min. WebAge het den. Det er kanskje derfor du er her? Du har ikke sagt hva saken med
hu derre dama har med nettet å gjøre.”

”Jo, det skal jeg si deg,” sa jeg og nå reiste jeg meg opp. ”Guro Bruun Hansen, som har forsvunnet fra hjemmet sitt for omtrent en måned siden hadde en blogg på nettet. En trivelig liten blogg om veving, ikke noe pretensiøst, bare et lite forsøk på å hygge seg sammen med andre som var interessert i det samme som henne selv. Så, etter at hun forsvant, dukket det plutselig opp et innlegg på bloggen hennes, et ganske usympatisk innlegg, og jeg vet ikke hva jeg sytes er det verste, at mannen som skrev tydelig ikke hadde særlig respekt for andre eller at han faktisk burde visst at han skrev dette på bloggen til en etterøkt kvinne. Jeg tror kanskje du vet hvem som skrev dette innlegget.”

”Du kan bare stikke,” sa Teodor Joner som selv hadde reist seg opp.

Jeg rørte meg ikke.

”Stikk!” ropte han.

”Det beste vi kan håpe er at han som skrev på bloggen til Guro bare er en selvopptatt idiot, og at han ikke har noe med selve forsvinningen å gjøre.”

Det var nå han dro til meg. Jeg hadde ikke trodd at han hadde det i seg. Derfor hadde jeg ikke en sjanse til å dukke unna for slaget. Han traff meg med knyttneven rett under høyre øye. Jeg vaklet bakover, gled på en halvfull eske honnikorn og slo hodet i skråtaket før jeg falt i gulvet.

Det var nå jeg skulle reist meg, takket for besøket og gått rett til politiet.

I stedet reiste jeg meg og slo tilbake. Kanskje var det først da det virkelig gikk opp for meg hvor dypt denne saken hadde gått inn på meg. Hva faen var det jeg holdt på med. Jeg var jo en proff. Jeg hadde drevet med dette i årevis. Hadde godsnakket med halliker og menneskesmuglere for å finne forsvunnede tenåringsjenter. Godsnakk alltid med mordere, var mottoet mitt, nei mer, det var min metode, og nå sto jeg her og fiket opp guttevalper.

Han falt over skrivebordet. Rev med seg Macen og rullet ned på gulvet. Der ble han liggende å ynke seg.

”Jeg skal faen meg melde deg,” sa han.

”Ja, la oss gjøre det,” sa jeg. Så tok jeg fram mobilen og gjorde det jeg burde gjort et halvt minutt før.

Politiet kom etter femten minutter. Jeg visste jeg hadde en del å forklare og det kunne ta lang tid før vi kom til det saken virkelig dreide seg om.

Først på ettermiddagen fikk jeg komme til avhør og en eller annen gang utpå kvelden begynte de å tro på meg. De ville likevel snakke med Horten før de slapp meg, og i deres øyne hadde jeg trengt meg inn til en ung student og slått ham ganske stygt, så de forhastet seg ikke. Når de først hadde fått en full redgjørelse, muligens fra Thorvald Jensen ville de likevel holde meg over natta, for som de sa, jeg kunne sikkert komme til nytte når de skulle avhøre Teodor Joner. De låste meg inne på en celle og jeg så ikke noe mer til dem før på morgenkvisten.

Da de slapp meg var de sparsomme med detaljene. Men jeg kunne formelig lukte at de hadde fått vite noe. På rusleturen forbi jernbanestasjonen bortover Fjordgata og opp Prinsens gate var det igjen finvær over Trondheim. Solskinnet nådde imidlertid ikke inn til tankene mine.

Nå er jeg tilbake i Horten. Jeg vet jeg må snakke med Thorvald, og det temmelig snart. Det er liten tvil om at de fikk noe viktig ut av Teodor Joner.

Kapittel 12: Tilbakeblikk fra et hotellrom i Trondheim

2008-09-24T02:19:00.000-07:00

Les fra kapittel 1

Jeg skriver dette fra et trangt hotellrom på Prinsen hotell i Trondheim. Jeg har ennå ikke dusjet etter flyturen, og whiskeyen i minibaren er av dårligste sort. Burde jeg i det hele tatt vært her? Faktisk begynner jeg å bli mer og mer sikker på at det beste hadde vært å overlatt Teodor Joner til politiet. Men nå har jeg gjort ham til min sak. Jeg får vel stå løpet ut.

Slik startet det.

På lørdag traff jeg Guro og Monas venn, denne Jørgen Brekke. Jeg hadde avtalt å møte ham om ettermiddagen, i den stille tiden etter lørdagshandelen og før kveldens feststemte skare kom ut.

På den korte turen bort til glasshuset tenkte jeg på den siste utviklingen i saken, eller mer riktig mangelen på utvikling. Hackersporet fra NTNU i Trondheim hadde ikke ført noen steder.

Hackeren hadde brukt en datasal på Dragvoll i en stille tid på døgnet, og hadde vært nøye med å ikke etterlate spor. En storstilt rundspørring blant studenter, ansatte, bussjåfører og andre tilfeldige forbipasserende hadde ikke fått fram noe mer enn det første singnalementet, som jo var ganske omtrentlig. Personen som hadde vært inne på Guros blogg var etter alt å dømme en mann mellom tjue og tretti år. Noe mer presist kunne vi ikke si om ham.

Jørgen Brekke var kortvokst og lutrygget på en litt distre måte. Han hadde stort uregjerlig hår og et skjegg som hadde grodd siden forrige arbeidsdag, som visstnok var for et par uker siden. Han lignet overhode ikke på en tannlege.

Jeg møtte ham på Paviljong der han alt satt med en halvliter og en avslappet holdning, noe som sikkert skyltes at han hadde vært fjorten dager på ferie med familien i Hellas, og nå var ute på egenhånd for første gang siden hele flokken, ja, de var visstnok en stor flokk, kom til bake til Norge. Likevel så han sliten ut, noe som kunne tyde på søvnløshet. Ikke rart. Han visste vel alt om Guro nå.

Jørgen Brekke reiste seg og presenterte seg med et håndtrykk som var overraskende solid.

”Resten av familien er hos søstra mi. Hyggelig at du ringte,” sa han og fortsatte: ”Selv om det ikke er i en særlig hyggelig anledning. Jeg fikk ikke vite om saken før jeg fikk en melding fra Mona, og så ringte du. Vi er i sjokk alle sammen. Har snakket lenge med Mona om det. Hun er helt ute av seg stakkars. Er dere virkelig helt sikre på at føttene er Guro sine?”

”Dessverre er vi det nå.”

Jørgen Brekke slo blikket ned. Ingen av oss sa noe på en stund. På bloggen til denne filosofiske tannlegen hadde jeg lest at han var en mann som visst nok kunne formulere seg skriftlig, også når han var på ferie, men det betydde ikke at han var noe særlig god til å snakke om følelser. Men på den annen side. Hva skulle han si?

”Jeg vet ikke helt hva jeg kan hjelpe deg med, men jeg skal gjøre så godt jeg kan,” sa han omsider.

På forhånd hadde jeg tatt med meg noen utskrifter fra internett. Jeg ga ham en jeg hadde gjort av det uvedkommende innlegget på bloggen til Guro. Mens han leste det, gikk jeg og kjøpte en øl og noen peanøtter.

”Vet du hvor det kommer fra?” spurte jeg da jeg kom tilbake og satte meg.

”Jeg tror det. Mona fortalte meg om en eller annen fyr som hadde skrevet noe sånt på bloggen til Guro. Jeg må innrømme at jeg ikke har vært inne og sett. Jeg har ikke klart å ta dette inn over meg ennå.”

”Du har rett. Dette er innlegget fra bloggen til Guro. Hva mener du om det?”

”Du mener, tror jeg det er skrevet av denne jævelen som har tatt Guro?”

Jeg var avhengig av at han tenkte klart. Da var han mer til hjelp for meg. Så jeg sa:

”La oss holde det ute av saken foreløpig. Hva slags inntrykk får du av forfatteren.”

”Nei, jeg vet ikke. Jeg får egentlig inntrykk av en som vil vise seg litt frem. Selve teksten virker som litt oppgulp av ting han har lest seg til. Jeg får ikke følelsen av at saken i seg selv betyr så veldig mye for ham. Jeg har lest lekser som dette før.”

Jørgen Brekke tok en slurk av halvliteren og lente seg tilbake i stolen.

”Faktisk minner det meg misstenkelig om en bok jeg nettopp leste.”

”Og hva heter denne boka?”

”Den er skrevet av en amerikaner, en Silicon Valley avhopper, Andrew Keen, som går hardt ut mot alt grumset på nettet og det han kaller amatørenes kultus. Det er vel tittelen på boka så vidt jeg husker: The Cult of the Amateur. Keen bruker nettopp Huxleys bilde av de uendelige apekattene i boka si.”

”Så du mener at dette kan være en slags intellektuell lek,” sa jeg og pekte på utskriften som lå på bordet mellom oss.

”Intellektuelle leker ender sjelden med at føtter blir saget av,” sa Jørgen Brekke i en lakonisk og resignert tone.

”Sant nok,” sa jeg, selv om jeg kunne komme på enkelte eksempler som lå skremmende nære. ”Men la oss ennå en stund anta at det ikke er en direkte sammenheng mellom de to hendelsene.”

”Da vil jeg si at dette kan være skrevet av en halvintellektuell mann i tjueåra som kanskje ikke har gjort seg bemerket med sine skriverier før.”

”Men som likevel har skrevet?”

”Dette er nok ikke det første han skriver, nei. Muligens er han en refusert forfatter eller frilanser av noe slag. Mest sannsynlig blogger han.”

”Så det du sier er at sjansene for at denne mannen, hvis vi nå antar at det er en mann, finnes flere steder på nettet er stor.”

”Ja, det vil jeg tro.”

”Det er nettopp slik jeg også har tenkt, og det er egentlig hovedgrunnen til at jeg ville snakke med deg. Guro har fortalt at du leser mye på nettet. Er det riktig?”

”Ja, i de siste årene har jeg gjort det. Jeg har ikke full oversikt kanskje, men jeg har en ganske god følelse med hva som foregår i den norske bloggsfæren.”

”Så da har du kanskje en følelse av hvor dette kan komme fra?”

”Kanskje. Det er jo noe litt selvmotsigende med en blogger som går så hardt ut mot blogging. Men det er ikke ukjent. Om jeg skulle si noe, minner det meg litt i skrivestil om en blogg som fikk et svært kortvarig liv, uten at jeg vet hvorfor. Bloggslakt Baby! het den, vel. Konseptet gikk ut på å skrive råtne anmeldelser av andre blogger. Men der innlegget fra bloggen til Guro er selvhøytidlig, var Bloggslakt Baby! mer humoristisk. Den ukjente skribenten på der kalte seg vel nokså pompøst for Rettari. Det er norrønt, har jeg forstått, og betyr dommer.” Jørgen humret ironisk, før han la til. ”Det er ikke egentlig noen stor sammenheng her. Det er bare en følelse jeg har.”

”Det kan være viktig,” sa jeg og noterte ned navnet på bloggen nederst på utskriften fra Guros blogg. Jeg visste av erfaring hva fornemmelser kunne bety.

”Denne bloggen ble nedlagt sier du. Betyr det at den er slettet fra nettet?”

”Ikke egentlig. Den er fjernet fra nettet, men dette var vel en wordpressblogg, og Wordpress sletter ikke blogger selv om brukeren gjør det. Den er lagret hos dem, sammen med mange andre opplysninger om den som opprettet bloggen. I en kriminalsak som dette kan det være mulig å få tilgang til denne informasjonen, vil jeg tro.”

”Jo, men sammenhengen mellom denne bloggen og saken til Guro er bare basert på en fornemmelse. Det er ikke sikkert det holder for en rettskjennelse.”

”Det har du sikkert rett i. Og Wordpress er kjent for å verne om sine brukeres anonymitet. Men jeg kan kanskje hjelpe deg likevel.”

”På hvilken måte.”

”Jeg tror jeg vet hvem som eide denne bloggen.”

”Og det sier du først nå?”

”Jeg er jo ikke helt sikker, men ganske. Bloggen min var nemlig en av dem som ble slaktet på Bloggslakt, Baby! Ikke at jeg tok meg nær av det. Så det nesten som en ære, siden bloggen min var ganske nystartet da. Men det var en viss nysgjerrighet i bloggmiljøet rundt hvem som sto bak denne slakterbloggen. Derfor gjorde jeg, som en del andre noen undersøkelser. Jeg sjekket IP-adressen til alle som var innom bloggen min i tiden før bloggen min ble slaktet. Det var ikke så veldig mange. Bloggen var som sagt ganske fersk. Så fulgte jeg med for å se om noen av de samme kom tilbake senere. Det var en som skilte seg ut. Han klikket seg stadig inn på bloggen min fra en annen blogg der det var lenket til min. Denne bloggen var en litt springende blogg om det ene og det andre, filosofi, new age, sciensefiction og slikt. WebAge tror jeg den het. Uansett fikk jeg en liten misstanke at mannen bak WebAge var den samme som mannen bak Bloggslakt, Baby! Ikke spør meg hvorfor. De to Bloggene var veldig ulike. WebAge var litt famlende og søkende med et og annet godt poeng. Nok så smiskete var den vel også, med gode og dårlige referanser og lenker til alle de store bloggene og nettaviser.”

”En litt usikker blogger som ønskert å bli sett, med andre ord,” sa jeg og syntes nesten det hørtes søtt ut.

”Ja noe sånt. Som sagt var det bare en misstanke. Men siden denne bloggen ikke var anonym og ble skrevet under fullt navn, noterte jeg meg navnet på eieren i påvente av at vedkommende snart skulle bli avslørt som Rettari. Men så ble jo Bloggslakt, Baby! lagt ned like brått som den kom. Og det var da jeg ble nesten helt sikker på at jeg hadde gjettet riktig.”

”Hvorfor det?”

”Fordi samme dag ble også WebAge fjernet fra nettet.”

”Det kan virkelig være at du er inne på noe her. Men ennå har vi ikke nok til å gå til politiet med. Kanskje hvis du ga meg navnet på denne Rettari, så kunne jeg undersøke litt selv.”

”Han heter Teodor Joner,” sa Jørgen Brekke.

”Teodor Joner?” gjentok jeg. ”Og du er sikker på at det ikke er et fiktivt navn?”

”Det kan jo nesten høres ut som et,” lo Jørgen. ”Men nei, jeg er sikker på at fyren sto fram som seg selv på WebAge. Det var et ærlig forsøk på å bli lagt merke til som skribent. Famlende men ærlig. Jeg har adressen hans også. Og mobil hvis du trenger det.”

”Og denne adressen skulle ikke tilfeldigvis ligge i Trondheim?” spurte jeg ivrig.

”Jo visst. På Møllenberg, sikkert en hybel.”

”Skriv opp alt sammen,” sa jeg, skjøv utskriften mot ham og gav ham en penn. Mens han slo opp i boka si og skrev, tømte jeg halvliteren og bestilte en ny.

”Men det er jo en ting som skurre veldig her,” sa Jørgen Brekke etter at jeg hadde satt meg igjen, og han hadde lagt penne fra seg.

”Og det er?”

”Den som har skrevet på bloggen til Guro må hatt tilgang til blogger-kontoen hennes.”

”Det hadde han.”

”Jeg har ikke så god greie på den tekniske siden av saken, og noe hacker har jeg aldri vært. Men det mest nærliggende er jo å tro at han kom seg inn ved å bruke Guros passord og brukernavn.”

”Det er hva han gjorde, ja, ikke noe hokus pokus der, i følge politiets teknikere.”

”Altså må han ha fått tak i det fra et sted. Og Teodor Joner oppholder seg i Trondheim. Så vidt jeg vet, er jeg den eneste Guro kjenner derfra.”

”Det er utvilsomt en missing link her, ja,” sa jeg og lot det henge litt i lufta, før jag la til: ”Men han behøver ikke å ha fått disse opplysningene direkte fra Guro.”

”Det har du rett i. Jeg ser bare ikke for meg at Guro er uforsiktig med passordet sitt i noen sammenheng. Så om han har fått det fra noen, er det fortsatt en gåte hvordan det har kommet ut.”

”Jeg jobber med saken fra to sider,” sa jeg. ”Selv om denne saken har forgreninger ut på nettet, er det også mye som tyder på en lokal tilknytning.” Mer enn det ville jeg ikke si.

Politiet hadde naturligvis jobbet intenst de siste dagene for å danne seg et blide av hvem som kunne vært inne Guros leilighet. Men der hadde de kjørt seg fast.

Guro og Anthon hadde tre nøkler. Den ene hadde Guro med seg den andre hadde Anthon og den siste var reservenøkkelen som Mona Singsaker hadde fått låne etter at Guro forsvant. Dette tydet mest sannsynlig på at mannen, som var inne i leiligheten den dagen jeg var der, hadde brukt Guros nøkkel. Enten var det kidnapperen eller så hadde hun mistet veska i det hun ble kidnappet, og noen andre hadde funnet den, en eller annen vanlig småkjeltring som var ute etter litt lett tilgjenglig stasj fra leligheten. Det siste syntes jeg hang best sammen med det missbrukte kreditkortet.

Ikke noe av dette delt jeg med Jørgen Brekke. Men han bestilte to halvlitere til før han gikk hjem, og vi ble sittende å snake litt løst og fast om Mona og Anthon og Horten. Det viste seg at vi hadde et par felles kjente. Men det har alle i denne lille sovebyen som for tiden har problemer med søvnen.

I dagene som fulgte har jeg svingt fram og tilbake. Hadde jeg nok til å gå til politiet med? Antagelig ville de ikke kunne gå videre med dette. Det var for spekulativt. Selvsagt ville de ført denne Teodor Joner opp på lista over folk de ønsket å snakke med. De var i ferd med å kartlegge bloggmiljøet, det visste jeg.

Men jeg forsto at jeg kunne følge opp dette spesielle sporet raskere enn dem. Jeg kunne også sette den godeste herr Joner under et noe sterker press. Derfor bestilte jeg flybilletter fra Torp i går kveld. Og nå sitter jeg her med datamaskinen, en dårlig morgendram, en fillete hotellbibel og et papir med adressen til Teodor Joner foran meg på et vaglete skrivebord.

Når jeg slår igjen dekslet går jeg for å finne ut om det er noe hold i Jørgen Brekkes spekulasjoner.

Kapittel 11: Nok en tannlege

2008-09-19T12:19:00.000-07:00

Les kapittel 1 først

Tirsdag startet med et kaldt bad som klarnet tankene og en spasertur der hodet igjen ble mudrete.

Jeg gikk og tenkte på det som var kjernen i saken. Guro hadde fått saget av seg bena mens hun etter alt å dømme selv var i live. Kanskje levde hun ennå mens vi uten spor og uten fremgang lette etter henne. Et eller annet sted, i en kjeller, en låve eller i et lydtett rom som alt i forveien var forberedt til henne, lå hun kanskje bakbunnet med fantomsmerter i bena, kald og skitten. Og ingen kunne høre henne skrike eller hulke eller trygle om hjelp. Ingen utenom den eneste i verden som nøt å høre henne lide.

Jeg visste at jeg ikke var alene med disse mørke tankene. I det jeg krysset brua over kanalen ved Roklubben, tenkte jeg på hvordan saken hadde påvirket verden rundt meg. Jeg hørte folk snakke om det i butikken, med lav, hviskende stemme, jeg leste om det i Gjengangeren, jeg så det i øynene til folk som passerte meg på gata. Horten hadde det ikke godt.

Selvfølgelig påvirket det Anthon Bruun også, han kanskje mer enn andre, men det slo meg likevel hvor lukket han var. Jeg hadde ikke sett ham gråte, ikke sett ham slå rundt seg og forbanne gjerningsmannen eller politiet eller hele den jævlige verden, sånn man kunne vente. Anthon Bruun bar sorgen et sted bakom øynene hvor ingen kunne se den. Mot meg opptro han hele tiden korrekt, som en dannet offiser bør gjøre.

Det var på tide å bli mer direkte.

Han kom til kontoret mitt presis, tok av seg en frakk jeg selv kunne valgt i den kalde høstlufta, hengte den på den ensomme kroken bak døra og satte seg.

Vi småpratet først. Han fortalte at han hadde vært innom jobben før han kom til meg, men han tvilte på at han kom tilbake dit på noen dager. Jeg sa at jeg forsto ham godt. Det var heller ingen som forventet å se ham på jobben i hans situasjon.

Etter denne omsorgen fulgte jeg opp med å servere han et solid glass singel malt. Så brettet jeg opp armene.

”For å komme videre må jeg stille deg en del spørsmål som du kanskje opplever som litt påtrengende.”

”Som hva da?”

”Litt av hvert. Mye har du sikkert tatt med politiet, men jeg kan muligens se andre ting i det enn de gjør.”

”Så hva vil du spørre om? Om jeg hadde et nært forhold til min kone? Om jeg bedro henne? Om jeg kunne tenke meg å se henne drept?”

”Det siste hadde jeg ikke tenkt å spørre om,” sa jeg og merket meg at jeg hadde truffet helt riktig med tonen i samtalen. ”Mitt utgangspunkt er at Guro lever og at ektemenn svært sjelden kidnapper og torturerer sine koner på den måten som har skjedd her. Jeg hadde imidlertid tenkt å stille begge de to første spørsmålene.”

”Ja vel, jeg forstår. Og jeg kan se at det kan være viktig.”

Anthon hadde tatt seg inn igjen litt for raskt etter min smak. Jeg så ham helst i ubalanse litt til.

”Da vi først møttes sa du at din kone ikke likte å skrive. Likevel startet hun en blogg.”

”Ja, jeg syntes det var litt rart.”

”Men til tross for dette har hun også skrevet dagbok?”

”Ja, altså, den skrev hun jo bare til seg selv. Det jeg mente var vel at hun ikke likte å skrive for et publikum. Det er jo det man gjør på nettet, selv om jeg ikke vet hvem det er som leser alle disse bloggene.”

”Akkurat. Hvor lenge hadde hun skrevet dagbok?”

”Tja, bestandig, vil jeg vel si. Så lenge jeg har kjent henne.”

”Og likevel har du bare gitt en dagbok videre til politiet? Jeg mener hun må jo ha hatt en god del bøker etter hvert?”

”Jo, sant nok, men jeg kunne ikke finne dem. Det virker ikke som om politiet har vurdert dagbøkene som så veldig viktige heller.”

”Du kunne ikke finne dem?”

”Ja, jeg vet egentlig ikke hvor Guro gjorde av dem. Vi har hver vår skuff i skrivebordet på soverommet, og jeg har alltid trodd hun hadde dem der, men når jeg lette etter dem... altså etter at hun forsvant... da fant jeg dem ikke.”

”Om Guro ikke hadde dem i skuffen på soverommet, hvor kan hun ha hatt dem da?”

”De kan jo ha vært i en av bodene i kjelleren, antar jeg.”

”Og der har du sett etter dem?”

”Ja, og som sagt, de er borte?”

”Syntes du ikke dette er litt påfallende?”

”Jo, i og for seg. Men hun kan jo ha kastet dem. Jeg tror egentlig ikke hun skrev for annet en tidtrøyte.”

Jeg merket at jeg ikke kom lenger med dette. Så selv om jeg følte på meg at det var viktig på en eller annen måte la jeg om kursen.

”Mona Singsaker,” sa jeg og nippet til glasset. ”Hvordan vil du beskrive forholdet ditt til henne?”

”Det er godt. Hun har vært en enorm støtte for meg i de siste dagene.”

Ante jeg en rykning i ansiktet til Anthon når han svarte? Blunket han litt for lenge med øyenlokkene?

”Vil du beskrive henne mest som Guros venninne eller er hun like mye din?

Der var blunkingen igjen. Han var nervøs.

”Hvor vil du med disse spørsmålene?” spurte han.

Jeg svarte ham som sant var:

”Jeg vil komme deg litt under huden.”

”Du vet at det er meg du jobber for?”

”Nettopp derfor. Vi må være ærlige med hverandre.”

”Det er ingenting mellom Mona og meg. Jeg tenker ikke på andre en Guro nå om dagen. Og det antar jeg at du forstår.”

”Og slik har det alltid vært?”

”Alle forhold har sine oppturer og nedturer,” svarte Anthon mutt.

Nå var han synlig irritert og jeg visste ikke hvor mye lenger jeg kunne strekke strikken før jeg måtte møte på arbeidskontoret dagen etter. Så jeg bestemte meg for å ta fatt i en annen tråd.

”Vet du om noen i Guros vennekrets som på en eller annen måte hadde noe utestående med henne.”

”Nei, det vet jeg ikke. Ærlig talt, Lars, man skjærer da heller ikke av bena på folk man har noe utestående med.”

”Det vet jeg. Men vi vet ikke helt hvem vi leter etter her og vi vet ikke helt hvor vi skal lete. Det er ikke sikkert at han som står bak denne fryktelige handlingen er den eneste vi ønsker å snakke med heller.”

”Mener du at det kan være flere gjerningsmenn?”

”Ikke nødvendigvis men, kanskje. Det jeg vet av er faring er at saker som dette ofte må nøstes opp. Man snakker med noen her som fører deg videre til den neste, og slik holder man på til plutselig ett eller annet faller på plass. Det vi ikke kan se bort fra er at gjerningsmannen kjenner eller har kjent Guro. Om Guro er hans første offer og dette ikke er en serieforbryter, noe vi må anta, er det faktisk sannsynlig at han i det minste har snakket med Guro fra før.”

”Jeg antar at du har snakket med de på den lista jeg ga deg.”

”De fleste.”

”Det eneste jeg kan si er at du får snakke med de som står igjen,” sa Anthon og nettopp da ringte telefonen hans. Av tonen i stemmen hans forsto jeg at han snakket med politiet. Jeg forsto også at det var dårlige nyheter.

”De har bekreftet at føttene var Guros,” sa han kort. Så reiste han seg og hentet frakken.

”Jeg vet ikke om jeg burde gjøre det, men jeg holder deg på saken,” sa han i det han tok på seg frakken. ”Jeg håper du vil jobbe for meg og ikke mot meg.”

Jeg nikket bare og tok en langsom slurk av whiskeyen.

”Og en ting til,” sa Anthon i det han skulle lukke døra bak seg. ”De har sporet ip-adressen til den drittsekken som skrev på bloggen til Guro. Den hører til en datasal på universitetet i Trondheim. Politiet er der nå for å gjøre undersøkelser.”

”Det kan føre til noe,” sa jeg og forsøkte å smile.

Anthon forsøkte å smile tilbake, men fikk det ikke bedre til enn meg.

Etter at han hadde gått tok jeg fram lista jeg hadde fått av Anthon. Der hadde jeg krysset av alle jeg hadde snakket med så langt og alle virket som døde spor. De fire jeg ikke hadde snakket med bodde ikke i byen. Jeg ringte Mona Singsaker og ga henne navnene på de fire. Hvem burde jeg snakke med av disse? Spurte jeg henne rett fram.

Hun svarte kontant:

”Jørgen Brekke.”

”Jørgen Brekke fra Trondheim,” sa jeg og først da ble jeg oppmerksom på sammentreffet.

”Han jobber vel ikke eller studerer på universitetet, gjør han vel?”

”Nei, hvorfor spør du om det?”

”Nei, det var bare en tanke, noe Anthon fortalte. Glem det.”

”Han er tannlege,” sa Mona Singsaker.

”Å, det var som faen,” Sa jeg. ”Hvorfor burde jeg snakke med en tannlege?” Jeg syntes egentlig at jeg hadde nok tannleger i livet mitt.

”Nei, jeg er helt sikker på at han ikke har noe med denne saken å gjøre. Men han blogger og du har jo sagt at denne saken kan ha noe med nettet å gjøre. Jørgen har vært mye på nett. Han kan sikkert hjelpe deg. Men jeg advarer deg. Han er en underlig skrue. Lever litt i sin egen verden. Jobber som tannlege, men tenker mest på litteratur og dype spørsmål. Du kan jo lese bloggen hans. Slaraffenland heter den visst. Foresteten kommer han til Horten i helga, så du trenger ikke å reise langt for å prate med ham.”

”Så han er fra Horten?”

”Kommer herfra og har en søster her fremdeles. Det pussige med Jørgen er at han har skyld i at jeg kjenner Guro. De to kjente hverandre fra skoletida. Senere flyttet han til Trondheim der han ble tannlegen til mine foreldre og etter hvert en god venn av min far. Det var Jørgen som introduserte meg for Guro.”

”Denne fyren må jeg snakke med,” sa jeg.

Mona ga meg nummeret hans, men advarte meg om at han nesten var umulig å få tak i på mobilen.

Først på torsdag fikk jeg tak i ham. Han ringte meg tilbake fra et helt annet nummer enn hans eget etter at jeg hadde lagt igjen et drøss med meldinger på nummeret hans. Vi avtalte å treffes i helga.

De kommende dagene skjedde det lite. Politiet kom stadig nærmere mannen som hadde vært på datarommet på universitetet i Trondheim. Han hadde etter alt å dømme kommet seg inn til maskinene uten å bruke adgangskort, hadde lurt seg inn i det noen andre gikk ut, og hadde brukt en maskin der en uforsiktig student hadde glemt å logge av, men det skulle fantes vitner, så de hadde en god beskrivelse av ham. Jeg var lettet over at han ikke hørtes ut som en tannlege i rundt førti.

Kapittel 10: Bevegelser opp og ned trappegangen

2008-09-17T04:51:00.000-07:00

Les fra kapittel 1

I tretiden på mandag gikk jeg fra kontoret mot leiligheten til Anthon Bruun. Jeg visste at han hadde tatt seg en tur på jobben den dagen for å gjøre unna en del nødvendige ting og for å få tankene over på noe annet. Jeg kom likevel tidlig i håp om at Mona Singsaker kunne være i leiligheten.

Da jeg kom hang det en lapp på døra til Anthon om at hun hadde gått til barnehagen for å hente ungene.

Døra var likevel åpen.

Min første tanke var at det var polititeknikere i leiligheten, men ingen svarte da jeg åpnet døra forsiktig og ropte ”hallo”.

Den mest nærliggende forklaringen på at døra sto åpen så altså ut til å være at Mona hadde glemt å låse den, noe som egentlig overrasket meg. Mona virket som den typen som kunne være uendelig skjødesløs med sine egen ting, men hun hadde vist rørende omsorg for Anthon og ungene etter at Guro ble borte, og jeg visste at en åpen dør til en tom leilighet ikke var noe Anthon Bruun hadde blitt særlig begeistret for.

Jeg satte meg på kjøkkenet, mens jeg tygde på et eple jeg fant på kjøkkenbenken. Utenfor kjøkkenvinduet så jeg epletreet de kom fra, og jeg forsto at det var Mona Singsaker som hadde plukket dem. Det ga dem liksom en egen smak og tanken mine begynte å vandre til mer behagelige steder, da jeg plutselig hørte bevegelser ute i gangen. Små raske fottrinn, et smell med døra og så noen byks nedover trappen i oppgangen utenfor.

Noen hadde vært inne i leiligheten da jeg kom.

Uten å legge fra meg eplet reiste jeg meg fra kjøkkenbordet og løp etter. Det var tomt i oppgangen, så jeg satte kursen ut av huset. Det lå en lekeplass rett utenfor med busker og trær, men jeg antok at den ubudne gjesten ikke var kald nok til å gjemme seg der. Altså måtte han ha løpt nedover gata.

Jeg valgte veien mot byen.

Jeg løp det jeg var god for, men må innrømme at når det kommer til løping, er ikke det mye. Ikke at jeg er i dårlig form. Jeg kan gå i timesvis uten å bli trøtt, og jeg sluttet å røyke da ikke-røkerenes hysteri nådde et klimaks ved århundeskiftet, men motoren min tåler bare ikke høye turtall.

Alt før jeg nådde ut i Grønnligata begynte halsen å snøre seg sammen. Jeg stanset og ble stående og banne lavt.

Noen hadde vært inne i leiligheten samtidig med meg, noen som ikke ønsket å bli sett der inne og som derfor smatt ut mens jeg var på kjøkkenet. Det var så amatørmessig av meg å ikke sjekke leiligheten grundigere når døra sto åpen. Jeg spyttet en dose slim på asfalten og gikk tilbake mot huset. Uten særlig håp kikket jeg inn i alle hagene jeg passerte på veien tilbake. Det var hundrevis av steder å gjemme seg bort i dette strøket, særlig nå før folk kom hjem fra jobben.

I trappa opp til leiligheten til Anthon la jeg merke til en skygge som beveget seg på innsiden av kikkerhullet hos naboen under, og det slo meg at det sikkert var vitnet fra den dagen Guro forsvant, mannen som hadde hørt henne i trappa, som sto der inne og tilfredstilte sin nysgjerrighet.

Kikerhullkikkere finnes det over alt. De hører til en privatdetektivs beste venner. Og her hadde jeg muligheten til å skaffe en rykende fersk vitneobservasjon før jeg en gang hadde fortalt politiet om mannen som var inne i leiligheten.

På dørskiltet sto det Benjamin Eriksen.

Jeg ringte på og selv om jeg visste at den godeste herr Evensen, sto der rett innefor, og han burde visst at jeg visste det, spilte han som seg hør og bør kikkehullkikkernes sedvanlige spill og ventet tilstrekkelig lenge med å åpne døra til at jeg ble utålmodig.

”Goddag,” sa han med en høflighet som var en generasjon eldre enn min. ”Hva kan jeg hjelpe deg med?”

Han hadde langt, grått hår, og selv om det var tynt og han var gammel, dekket det hele hodet. Under den gamle rød- og grønnrutete røykejakka hadde han på seg en åpen, lysegrønn skjorte og røde bukseseler. Han luktet pipetobakk og hadde dype, vakre rynkene i ansiktet, vorte på nesa, sørgmodige øynen og en bart som lignet Einsteins.

”Jeg jobber for naboen din over oss,” sa jeg.

”Så du er ikke fra politiet?”

”Nei, det er Anthon som har hyret meg inn. Jeg er privatdetektiv.”

”Ja vel, si meg har privatdetektiver for vanen å fly sånn i trappene?”

”Bare når vi får los,” svarte jeg og studerte ham grundig for å se om han tok poenget. Av en eller annen grunn har jeg alltid hatt problemer med å lese folk som er eldre enn meg. Så de grågrønne øynene hans sa meg ingen ting.

”Har du sett eller hørt noen andre enn meg her i gangen i dag?” spurte jeg.

”Det har vært voldsomt til trafikk den siste timen sa han. Hun der venninna til Bruun har vært her, kommet og gått. Etter hun gikk, er det flere andre som har gått opp og ned trappene, men jeg har ikke stått og kikket i døra hele tiden. Jeg antar utfra pusten din at du har stått for en del av trafikken selv?”

”Jo, men du har ikke sett andre en meg?”

”Nei, deg og herr Bruuns venninne. Det er det hele.”

Faen, tenkte jeg. Der røyk den muligheten. Mannen som kom til leiligheten hadde vært uforsiktig, men det kunne se ut som om han hadde hatt flaks også.

”Den dagen Guro forsvant,” sa jeg. ”Du har sagt til politiet at du hørte henne i trappa rundt klokka tolv, stemmer det?”

”Ja det stemmer.”

”Og du er sikker på at det er henne du hørte?”

”Jeg er en gammel mann, og hører ikke så godt som jeg gjorde før. Jeg kan ikke skille et fotrinn fra et annet. Det kan naturligvis ha vært noen andre.”

”Men hørte du denne personen gå ut eller hørte du kanskje at vedkommende kom inn for så å forlate leiligheten igjen.”

”Dette har politiet alt spurt meg om,” sa han kort. Han begynte å miste interessen for meg og ønsket å lukke seg inn i leiligheten sin igjen.

”Hva svarte du?” spurte jeg.

”Jeg svarte at jeg ikke kan si det sikkert. At jeg hører mye men følger ikke alltid like godt med.”

”Nettopp,” sa jeg, og for å ikke miste ham skjøt jeg inn så raskt og overraskende som jeg kunne:

”Hvordan er ditt forhold til naboene over?”

”Vel, jeg leier hos dem. Som du sikkert vet eier de denne gården, men jeg går ikke mye ut. Når vi treffes i gangen hilser vi på hverandre. Ellers vet jeg lite om dem.”

”Har du bodd her lenge?”

”I snart to år?”

Jeg småpratet nå. Hadde ingen klar plan for hva jeg skulle si, men hadde en følelse av at det var noe mer jeg burde spurt om som jeg bare ikke kom på. Derfor holdt jeg samtalen levende.

”Liker du deg her?”

”Leiligheten er enkel, den ligger i første etasje. I min alder begynner du så smått å tenke på at bena en dag kan svikte.”

”Jeg antar at du bodde i et større hus før, da?”

”Ja, det gjorde jeg.”

Nå var det tydelig at jeg ikke klarte å holde på ham lenger, og det jeg kanskje burde spurt ham om, men ikke klarte å formulere, måtte vente. Jeg takket ham for opplysningene. Han lukket døra bak seg og vred om låsen med et lettelsens klikk.

Av alt han hadde fortalt meg var det bare en ting som virkelig hadde gjort inntrykk. Han hadde kalt Mona Singsaker herr Bruuns venninne, og ikke Guro Bruun Hansens venninne. Selv om han ikke kjente paret over særlig godt slo det meg som litt pussig.

Fem minutter etter at jeg hadde satt meg på kjøkkenet igjen og på nytt spiste på eplet som jeg hadde holdt i hånda hele tiden siden jeg løp herfra, kom Mona Singsaker tilbake med barna. Hun var kledd i bergunderrøde tettsitende bukser og blomstret skjorte, som for alt jeg visste kunne være siste mote.

Mona virket glad for å se meg.

Først etter at hun hadde gitt ungene mat og sendt dem på rommet for å leke, spurte jeg henne:

”Kan du huske om du låste døra da du gikk for å hente ungene i barnehagen?”

”Selvfølgelig. Anthon ville ikke likt at døra sto åpen her. Tviler på at politiet ville likt det heller. Men det stemmer, den var jo åpen da jeg kom tilbake. Jeg tenkte siden du var her... Men du har jo ikke nøkkel, har du det?”

”Nei, det er poenget. Døra sto åpen da jeg kom.”

”Så, tror du noen har åpnet den? Nei, jeg må ha glemt å låse. Denne saken. Jeg er helt utenpå meg selv mange ganger.”

Jeg hadde lyst til å la det være med det. Ønsket ikke å si noe om det som hadde skjedd. Ville la Mona få tro at det bare var hun som hadde glemt å låse.”

”Det var noen her inne da jeg kom. Noen som stakk uten at jeg rakk å se hvem det var,” sa jeg.

”Hva er det du sier?”

”Noen har vært her inne.”

”Tror du det er mord... Jeg mener, mannen som har tatt... Jeg vet ikke hva jeg mener. Hvem tror du det kan ha vært?”

”Jeg tror det kan ha vært en vi veldig gjerne skulle pratet litt med,” sa jeg.

”Jeg skjønner ikke hvorfor alt dette må skje,” sa Mona, og pustet tung. Hun kom bort til der jeg sto, lent mot kjøkkenbenken. Så tok hun epleskrotten ut av hendene mine, lente seg mot meg og hvilte hodet på min høyre skulder.

”Vi skulle truffet hverandre på en strand i Mexico,” sukket hun. ”Ikke oppi denne dritten.”

Jeg la armene rundt henne, Anthon Bruuns venninne, og klemte henne inntil meg.

En halv time senere kom Anthon Bruun. Egentlig hadde jeg kommet for å prate med ham. Men nå forsto jeg at det vi måtte prate om, måtte vi ta alene når Mona ikke var der. Jeg hadde oppelevd dette flere ganger før. Det var en del av yrket de fleste i andre profesjoner slipper. Og jeg kunne ikke si at jeg likte det, men det var kommet til det tidspunktet hvor jeg ikke lenger kunne snakke kunden etter munnen.

Men for denne gang ble jeg bare værende lenge nok til å fortelle Anthon om mannen i leiligheten, berolige ham så godt jeg kunne og avtalte et møte på kontoret dagen etter, for å gå gjennom et par småting, som jeg sa.

Så ruslet jeg hjem.

Hva som skjedde på tirsdag da jeg snakket med Anthon og hvilken nye opplysninger politiet kom med på samme dag, får vente til neste blogginnlegg. Dere som ikke klarer å vente får stille spørsmål i kommentarfeltet. Eller treffe meg på facebook.

En detektivs tid er knapp.

Kapittel 9: Isbad og funderinger

2008-09-15T05:57:00.001-07:00

Les fra kapittel 1

Helga har forløpt med venting, små bruddstykker av informasjon fra Thorvald Jensen, evige sirkeldiskusjoner med Anthon Bruun og ingen fremgang.

Jeg hørte heller ikke noe fra Mona Singsaker før hun ringte meg på søndagskvelden. Hun var sløret i stemmen nå. Munterheten hørte til en annen tid.

Mona ba meg over, og jeg kunne ikke sagt nei om jeg hadde ønsket det. Vi drakk oss full på en flaske whiskey hun hadde kjøpt etter å ha lest i bloggen min hva jeg likte å drikke, men det var ikke mitt merke. Vi la oss da flaska var tom. I løpet av natta våknet vi og gjorde ting i halvsøvne.

Jeg vet ikke om det var whiskeyen eller saken men jeg fikk ikke sove etterpå. Grytidlig om morgenen sto jeg opp med en smak i munnen som var besk som en romersk satire. Mona pustet tungt og langsomt hele tiden mens jeg kløv ut av senga, kledde på meg og gikk hjem.

Klokka seks i morges gikk jeg nedover Storgata på vei mot Karl Johans Vern og Vollane. Det var høst i morgenlufta. Årets første rødlige blader virvlet over den tomme gata, ble fanget av fortauskanten på den andre siden og stanset skjelvende mot kantsteinene, før de igjen ble fanget av den gufne vinden.

Utenom dette skjedde det ingen ting.

Først da jeg kom til torget passerte den første bilen. Det var som om livet i byen hadde stanset opp etter funnet av føttene i fontena. Det var færre folk ute om kveldene, selv lørdagskvelden hadde vært rolig, og folk kom ikke ut om morgenen før de måtte.

John Smith satte ord på det, da jeg møtte ham på badebrygga.

”Jeg har vokst opp i London. Der skjedde det minst et mord i uka. Det er ille nok det, men det føltes ikke som om det angikk livet vårt. Det var som noe som skjedde langt borte. Men her i denne lille byen. Disse føttene. Det virker som om alle føler det som om det har skjedd i deres egen familie.”

”Og vi vet ikke en gang om det er mord,” sa jeg og merket at stemmen var rusten.

”Du tror vel ikke at hun har overlevd?”

”Det kan hun ha gjort om gjerningsmannen har litt kunnskap om hygiene, sårsstell og livredning.”

”En morder med førstehjelpskurs?”

”En sadist. Det er slått fast at hun ganske sikkert var i live da han kuttet av bena. Det er merker etter en skrustikke under kuttstedet.”

John Smith sa ikke noe til den opplysningen. Hva skulle han si?

Isteden spurte han:

”Har politiet ingen spor?”

”Ikke etter gjerningsmannen direkte. Teknikerne har ikke funnet noe verken hjemme hos Guro eller på torget. Likevel er det ganske mye å gå på. Det er en rekke ledetråder, som håndvesken og kredittkortkjøpet i Oslo. Men ingenting ser ut til å peke i samme retning. Tvert i mot ser sporene ut til å motsi hverandre. Særlig forvirrende er bloggsporet.”

”Og det er?”

”Det er ikke noe som har kommet ut i pressen ennå. Men jeg har røpet det på bloggen min og har faktisk diskutert det med noen av leserne der. Saken er at noen har vært inne på bloggen til Guro Bruun Hansen. Faktisk kort etter at føttene ble funnet.”

”Og det er ikke Guro selv, antar jeg.”

”Det er lite sannsynlig. Men det er klart, en sadistisk gjerningsmann kan jo ha tvunget henne til å skrive noe på bloggen. Jeg er ingen ekspert i gjerningsmannsprofiler, men jeg sytes kanskje det virker mest som noe som kunne skjedd i amerikanske krimserier. En like usannsynlig mulighet er selvsagt at bena ikke hører til Guro. Det er ennå ikke utelukket, og da kan det være en helt annen årsak til at hun forsvant. Det kan jo bety at hun kan ha vært inn på bloggen av egen fri vilje. Men innlegget virker ikke som hennes i det hel tatt. Det virker som om det er skrevet av en som er yngre og har et litt forstørret selvbilde. Likevel virker det ikke som ordene til en sadistisk morder.”

”Så dette sporet er like forvirrende som det er viktig.” Slo John Smith fast tørt som bare en britisk tannlege kan det.

”Det kan du kanskje si, men håpet her er selvsagt at politiet klarer å spore dette innlegget til en bestemt datamaskin. Først da kan vi begynne å gjette hva det skal bety.”

Vi ble sittende å tenke litt på dette begge to.

”Ja, så var det badet, da,” sa til slutt John.

Vi kledde av oss og badet uten andre lyder enn de vanlige, frydefulle gysene i det hodet skyter opp fra vannet etter den første dukkerten.

Først etter at vi hadde tørket oss, viste John Smith at han ikke var helt ferdig med saken min.

”Hva gjør du nå?” sa han.

”Nei, jeg kan ikke gjøre annet enn å vente på politiet. Gjennombruddet her kommer antagelig på det tekniske. Vi venter på DNA bekreftelse på føttene. Hortenspolitiet har slurvet litt der og har ikke sikret godt DNA fra Guro selv, noe de antagelig kunne gjort i leiligheten rett etter at hun forsvant. Thorvald, har fått en del pes fra KRIPOS for dette.”

John Smith, som kjente Thorvald gjennom meg og noen fuktige byturer, humret.

”Analysen av føttene må derfor holdes opp mot barnas DNA,” fortsatte jeg. ”Det skal være sikkert nok, men det drøyer likevel med analysene. Det jeg kan gjøre i mellomtiden er å snuse litt rundt.”

Jeg ble stående og tenke litt på hva dette innebar.

Ennå hadde jeg ikke vært gjennom lista over alle Guros bekjente, og jeg skulle likt å pratet litt med vitnene som så henne forlate huset den morgenen. Det kan være småting de har utelatt. Selve forsvinningen er jo fortsatt et stor mysterium. Her har du en dame som lever et stille og rolig liv, etter alt å dømme et rutinemenneske, en dame som ikke har for vane å kontakte fremmede. Likevel har en eller annen fått henne til å forsvinne i løse lufta uten å etterlate noen spor. Det virker nesten utenkelig.

Selv for en i mitt yrke.

Kapittel 8: Guro var offeret, Guro lever.

2008-09-12T01:08:00.000-07:00

Les fra kapittel 1

Vi var hos Anthon Bruun hele onsdagen. Mona var der også. I tillegg kom flere andre bekjente innom for å forhøre seg, lavmælt og famlende, om hva som foregikk. Ingen gikk direkte inn på føttene som ble funnet i fontenen, ingen torde spørre Anthon rett ut om det var føttene til kona som var funnet avkappet i vannet. Kanskje de viste at han ikke kunne svare.

Jeg og Mona Singsaker latet som om vi aldri hadde sett hverandre nakne. Kanskje gjorde vi en for god jobb, og det oppsto en stiv, formell tone mellom oss, men det var en tone som passet til den uendelige ventetiden. Først utpå kvelden fikk jeg Thorvald Jensen på tråden.

”Er du hos Anthon,” spurte han.

”Ja,” svarte jeg, og så på Anthon som satt med grå skygger under øynene ved det stor spisebordet og forsøkte å fordøye en kotelett som Mona hadde stekt.

”Nettopp, vel, jeg har ikke noe offisielt ennå, så dette må bli mellom oss.”

Jeg tok med meg telefonen ut i gangen, slik at de andre ikke skulle høre meg, før jeg spurte.

”Hva vet dere?”

”Føttene er saget av ved bruk av skalpell og noe som antagelig er en vanlig baufil. De stammer etter alt å dømme fra en kvinne omtrent på Guro Bruun Hansens alder.”

”Faen, og.”

”Ja, faen kan du si, men det er ikke det verste.”

”Ikke si at dere har funnet resten av henne?”

”Nei, tvert i mot. I følge rettsmedisinerne er bena saget av på en kvinne som var i live da det skjedde.”

Jeg kjente en krampe i magen og tvilte på at Anthon hadde nok whiskey i huset til å kurere den.

”Mener du å si at...”

”At Guro Bruun Hansen kan være i live, ja.”

Vi koblet fra og jeg gikk tilbake til stua med en skjelving i kroppen jeg bare så vidt klarte å kontrollere.

”Var det politiet?” spurte Mona Singsaker nervøst, mens hun holdt på å rydde av bordet.

”Ja,” svarte jeg.

”Vet de noe mer?” spurte hun.

”Nei,” sa jeg og ljugde for kvinnen jeg hadde delt seng med for bare to netter siden Jeg kunne se på henne at hun skjønte at jeg ikke snakket sant.

Den natten sov jeg hjemme alene, med en tom flaske whiskey ved siden av meg i senga. Merkelig nok sov jeg lenge, og jeg drømte om Mona Singsaker, at hun ikke hadde føtter, at jeg bar henne naken rundt på Vollane mens det snødde rundt oss, at jeg løftet henne ut i det iskalde vannet og at vi dykket sammen under vann, holdt hverandre tett og frøs ikke.

Tidlig på morgenen ringte Anthon Bruun og sa at han hadde hørt fra politiet. Så fortalte han meg det jeg alt visste. Selv om det naturligvis ikke forelå en DNA-analyse ennå, kunne de slå fast ganske sikkert at det var Guro sine føtter som ble funnet i fontenen på torget. Og etterforskningen kom til å rette seg etter det.

Anthon ventet politiet hjem til seg når som helst og ville at jeg skulle være der.

Vi satte i salongen da jeg kom til ham tjue minutter senere. De myke skinnputen i stolene la seg varmt som et levende dyr mot ryggen, men ga ingen ro.

Thorvald var her nå. Han hadde fått ansvaret for den taktiske etterforskningen inntil kriposfolkene innfant seg utpå dagen. Det virket som om han var ukomfortabel med å synke ned i den myke sofaen, så han satt ytterst på kanten og trommet en penn nesten lydløst mot bordoverflaten. Det tyne grånende håret hans hang fett ned i pannen. Han hadde ikke dusjet på flere dager. Han hadde neppe tenkt på annet en avsagde føtter siden onsdag morgen.

Jeg husket Thorvald fra guttedagene da vi gikk i samme klasse og lekte og slåss annenhver dag. Jeg var best når vi lekte. Han var best når vi slåss. Men i en slåsskamp på guttetoalettet fikk jeg en gang inn en nesestyver på ham. Jeg glemmer aldri ansiktet hans da han satt der på det harde gulvet og stirret opp på meg. Han må ha følt det som om jorda hadde sluttet å rotere. Nå visste jeg at det utrykket bare var et glimt av framtida, det var et glimt av ham som middelaldrene og sliten, sånn han så ut nå.

”La oss oppsummere litt,” sa Thorvald til Anthon og forsøkte å være så saklig som mulig.

”Vi er nå ganske sikre på at din kone har vært utsatt for en forbrytelse. Vi vet imidlertid ikke om hun har blitt drept eller om hun er i live. Vi vet heller ikke hvordan føttene havnet i fontenen. Etterforskingen vår vil derfor følge to hovedlinjer. Den ene går fra fontenen og bakover i tid. Hva skjedde på torget den natten, hvem har sett noe og hva har de sett. Teknikerne jobber fremdeles med funn fra åstedet, men det virker som om gjerningsmannen har vært svært forsiktig. Vi har ingenting konkret. Den andre linjen i etterforskningen går naturligvis fra tidspunktet rundt din kones forsvinning og fram til føttene hennes blir funnet i fontenen. Hvordan har gjerningsmannen kommet i kontakt med henne? Ble hun med ham frivillig? Er dette planlagt over tid? Hvor blir det av henne? Til dette hører to viktige spørsmål, og kan vi svare på dem, er vi antagelig kommet et langt stykke på vei videre. Hvem brukte kredittkortet til Guro på jernbanestasjonen i Oslo? Og hvorfor tok hun ikke med seg sin nye veske, men en gammel uten annet innhold en lommebok og mobiltelefon, når hun alltid ellers gikk rundt med en veske fullt av ting og tang?”

Nå stirret Thorvald så fokusert som han greide på Anthon Bruun, som til tross for sin sorg fortsatt var en mann med naturlig autoritet. Jeg merket meg at Thorvald ikke hadde nevnt muligheten for at Guro fortsatt var i live. Jeg var usikker på om det var taktiske eller menneskelige hensyn som lå bak.

”Jeg vil at du skal forsøke å tenke gjennom disse spørsmålene. Du kjente henne best.”

Jeg la merke til en nesten umerkelig rykning i øyenlokken til Anthon Bruun, som om han tenkte: ”Ja, gjorde jeg egentlig det? Kjente jeg henne virkelig?”

Jeg reiste meg, mens de to i salongen fortsatte å gå gjennom saken. Inne på kjøkkenet tok jeg fram lap-topen som jeg hadde hatt med meg i en veske. Jeg åpnet den og begynte å skrive dette blogginnlegget. Ennå var det tidelig på formiddagen. En ny lang dag uten svar ventet.

Kapittel 7: Jenter fant to avsagde føtter i fontena

2008-09-09T23:51:00.000-07:00

Les fra kapittel 1

Natt til onsdag klokka 01.30 kom to jenter i femtenårsalderen gående over torget i Horten. De var på vei hjem etter å ha sittet hos en venninne hele natta og pratet om en gutt som nettopp hadde gjort det slutt med en av dem. De visste de kom til å få kjeft for å være seine. Foreldrene deres hadde alt sendt dem syv tekstmeldinger for liksom å varme opp bråket.

På veien over torget fikk de det for seg, sånn femten år gamle jenter kan gjøre fra tid til annen, at de skulle vasse i fontenen. En av dem hadde alt fått av seg skoene, da den andre oppdaget at det lå noe og fløt i vannet.

Det var to føtter. Begge var saget pent av fra kroppen de en gang hadde vært festet til. De lå og duppet som to døde fisk i vannskorpen.

De to jentene skrek sånn at det hørtes helt opp i Storgata. Snart hadde en liten gruppe nattevandrere av ulik støpning samlet seg omkring den makabre skueplassen og politiet ble varslet.

Klokka var 05.00 om morgenen, og jeg lå våken og tenkte på Mona Singaker da en tekstmelding fra Thorvald Jensen ødela alle mine søte tanker. Likrester funnet på torget, var alt som sto i den korte meldinga. Jeg forsto med det samme at Thorvald ikke fikk tid til å prate mer med meg om dette på en stund. Det var ikke noe poeng i å ringe ham. Jeg slo heller opp i Gjengangeren på nett og kunne lese om saken.

”Befolkningen var i sjokk,” sto det. Jeg antok at det gjaldt de få av oss som hadde kommet seg ut av senga. To føtter i en fontene er ikke hverdagskost, men det utløser jo ikke akkurat flyalarmen.

Selv var jeg mest opptatt av hva dette kunne bety for saken min.

Om føttene stammet fra en kvinne rundt førti, betydde det full opptrapping av Guro Bruun Hansen saken, og min rolle ville bli forandret fra å være en etterforskers til å være en som støttet de pårørende.

Stammet føttene fra noen andre betydde det at saken mistet all fokus hos politiet, og jeg kom antagelig til å bli alene om jakten på Guro Bruun Hansen i en god stund.

Jeg kunne ikke gjøre annet en å håpe på det siste.

Klokka seks ringte Anthon Bruun. Som alle militære sto han opp tidlig.

”Har du lest Gjengangeren?” spurte han.

”Ja,” svarte jeg.

”Det er henne, ikke sant?”

”Det er for tidlig å si noe om det.”

”Men du har snakket med politiet.”

”Nei, men de vet nok ingen ting ennå. Det vil ta litt tid. Når de vet noe, vil du være den første som får høre om det?”

”Så du tror altså at det er henne?”

”Det har jeg ikke sagt. Vi kan bare vente til vi hører noe mer.”

Jeg lovet ham at jeg skulle forsøke å få tak i Thorvald Jensen når ting hadde roet seg ned. Vi avtalte også å møtes hjemme hos ham senere på dagen.

Da vi hadde lagt på gikk jeg til barskapet og fant en flaske skotsk drikke. Det var bare noen glass igjen i flasken. Nok til å starte en dag, som jeg visste kom til å bli lang.

Kapittel 6: Het chili

2008-09-09T02:50:00.001-07:00

Les fra kapittel 1

De siste dagene har det skjedd lite som har med selve saken å gjøre, men en del som har med Mona Singsaker å gjøre.

Hun ringte på søndag formiddag etter at jeg hadde isbadet og lå hjemme på sofaen med varm hud og funderte over den påfallende mangelen på spor etter Guro Bruun Hansen.

”Si meg, er denne bloggen din en slags kamuflert sjekkegreie, eller?”

Hun lo, men jeg kunne merke at hun ikke var like munter som før. Saken hadde begynt å gå inn på henne.

”Hva mener du?” spurte jeg troskyldig.

”Den handler jo femti prosent om meg.”

”Det har jeg ikke tenkt på.”

”Men det er jo greit, kanskje du kan få inn flere tips på den måten. Jeg mener med å krydre historien litt.”

”Det hadde ikke vært dumt. Det har ikke kommet inn all verden ennå.”

”Kommer du en tur bortom?” Nå var tonen vennlig, og nesten håpefull.

”Lager du chili?” sa jeg og smilte gjennom røret.

”Kanskje det. Chili skal være bra for blodomløpet. Kanskje kan det også få tankene til å løsne.”

Før jeg gikk ut, ringte jeg Thorvald Jensen for å følge opp et tips jeg hadde fått inn.

”Jeg regner med at dere har sjekket mobiltelefonen?” sa jeg.

”Selvfølgelig. Den er borte vekk, men har ikke vært skrudd på heller siden hun forsvant. Ingenting merkelig med samtalene hun har hatt i ukene før det heller.”

”Hva med internett?”

”Hun brukte en gmailadresse. Adressen som fulgte med bredbåndsabonnementet brukes av mannen, det vil si at den neste ikke brukes. Det er ikke noe spesielt å spore i e-posten hennes. Våre eksperter har visst fått lov av Google til å gå gjennom for å se etter eventuelt slettede meldinger.”

”Mener du at politiet må spørre Google om lov til sånt?”

”Ja, det må vi nok, men det hjelper jo med en ransakingsordre. Uansett var det ikke noe der heller. Hun har levd et høyst ordinært liv på nettet ser det ut som. Men hun kan jo ha hatt andre kontoer som vi ikke kjenner til. Våre folk driver og sporer henne opp etter ip-adresse og slikt, men reglene for innsyn er strenge. Det er et puslespill og tar tid. Antagelig får vi ikke oversikt over alt.”

”Tror du hun kan ha levd et dobbeltliv på nettet?”

”Det er ingenting som tyder på det. Men jeg vet ikke...”

”Har du også en underlig fornemmelse av at dette på en eller annen måte er forbunnet med internett?”

”Underlige fornemmelser er vel mest for folk i din bransje. Her på huset holder vi oss mest til fakta.” Thorvald lo.

”Vær ærlig,” sa jeg.

”Personlig tror jeg kanskje du kan ha rett, men jeg aner ikke hvorfor jeg tror det. Kanskje er jeg bare påvirket av denne masete bloggen din.”

”Prøver du å fornærme meg? Innrøm at ideen i alle fall er litt god.”

”Hvis du får inn et tips vi kan bruke, så skal jeg innrømme det.”

Vi la humrende på. Men visste begge at det ikke var særlig grunn til begeistring. Vi sto bom fast hver på vårt hold.

Hjemme hos Mona Singsaker putret det alt i grytene. Men siden det kom til å ta tid før det hadde putret fra seg, gikk vi en søndagstur sammen.

Vi snakket om andre ting en saken. Lekte bli kjent leken og la ut om folk vi kjente og hadde kjent. Til å ha bodd lenge sammen i samme by hadde vi få felles bekjente. Kanskje var det fordi Mona Singsaker hadde vokst opp i Trondheim, eller kanskje var det fordi jeg ikke hadde hatt et sosialt liv de siste ti årene.

På Reverumpa kastet vi småstein i vannet som to småunger og på veien hjem tok Mona Singsaker hånda mi i et løst, ertende grep.

Vi spiste chili og den fikk orden på blodomløpet, men ikke på tankene. Det kan ha vært dette som gjorde at jeg ble hos Mona Singsaker hele natta og hele dagen etter.

Svetten vår, som blandet seg mellom oss, der vi lå på et gulvteppe som Guro hadde vevd, og gjorde ting hun ikke hadde forestilt seg da hun vevde det, var full av chili. Drømmen, som kom etterpå, mens vi sov i en stor enkeltseng som var trang for to, var like så.

Bare en eneste gang hele denne lange tiden tenkte jeg på Guro Bruun Hansen. Det var om natta. Jeg våknet og ble liggende å høre på Monas tunge pust inntil meg.

Et sted der ute pustet kanskje Guro Bruun Hansen også, et sted ute i verden, mens timene og dagene gikk.

Kapittel 5: Håndveska i klesskapet

2008-09-06T10:41:00.000-07:00

Les fra kapittel 1

Torsdag 4. september ble en innholdsrik dag på mange måter. Ølet kvelden før sammen med Thorvald Jensen hadde ikke ført med seg annet enn en urytmisk og seiglivet skallebank som for en gang skyld ikke falt til ro etter morgenens kalde bad, men akkopagnerte gjøremålene mine til lang utpå dagen.

Morgenbadene hadde begynt å bli en ganske frisk opplevelse nå som høsten hadde satt inn med vinder og regnskurer. Men vi klagde ikke, verken jeg eller John Smith. Vi visste at kaldere skulle det bli, mye kaldere, og det var ennå lenge til vi kunne kalle det virkelig isbading. Men merkelig nok er ofte de første ukene av høsten isbaderens tyngste tid. Det blir bedre når sprengkulda setter inn.

Etter badet satte vi oss på bryggekanten og nøt et kort solgløtt som skyene spanderte, og jeg satte John inn i saken. Det var når sant skal sies ikke mye jeg hadde å fortelle, og det ble til at jeg snakket mest om Mona Singsaker.

”Og din interesse for denne dama er av ren profesjonell art, antar jeg,” sa Tannlegen da jeg var ferdig å fortelle. Han smilte uten å vise tennene.

”Men, John, du kjenner da meg,” svarte jeg.

Vi lo og gikk hjem uten ytterligere kommentarer.

Etter badet tok jeg en lang dusj hjemme, før jeg gikk min daglige tur og endte opp på kontoret. Jeg ble sittende å drive litt rundt på nettet og havnet til slutt på bloggen til Guro Bruun Hansen. Der kunne jeg ikke gjøre annet enn å konstatere at Mona Singsaker hadde rett. Guro kunne uten tvil veve, men å skrive om det var hun ikke videre god til.

Litt før klokka tre forlot jeg kontoret og tok den lange ruta langs havna til Apenes, tråklet meg derfra over Lillås og fortsatte gjennom Holtandalen. Ved ungdomskolen fulgte jeg Grønnligata til jeg kom til Olav Westeraas gate. Da var jeg alt en halv time for sent til avtalen min med Mona Singsaker.

Leiligheten til Anthon og Guro lå i andre etasje i et hvitt murhus som opprinnelig hadde vært en firemannsbolig, men som nå rommet bare tre leiligheter, siden Guro og Anthon Bruun hadde gjort om de to øverste og loftet til en stor leilighet.

Mona smilte lekent da hun åpnet for meg. Også i dag hadde hun på seg ponchoen og jeg måtte innrømme for meg selv at det var hva jeg hadde håpet.

”Det ante meg at du var den typen som alltid kommer litt for sent,” sa hun. ”Jeg tar det som et godt tegn.”

”Og, jeg tar det som et like godt tegn at du ser det sånn,” svarte jeg tilbake.

Mona viste meg inn i en romslig stue med åpen spisestueløsning og dør inn til kjøkkenet. Stua bar preg av en borgelig smak og arv. Lukten av hundre år gammel mahogny slo i mot deg fra spisestua og kilte innsiden av neseborene slik en god whisky stryker ganen. Det eneste som virket nytt og friskt her inne var veggteppene. Og jeg måtte innrøme at Guro Bruun Hansen faktisk var en ganske spenstig tekstilkunstner.

Det var første gang jeg var i leiligheten til Anthon, og selv om jeg hadde klarert det med ham på sms tidligere på dagen, føltes det litt merkelig at det var Mona Singsaker som viste meg rundt her.

”Er du sulten?” spurte hun, og åpnet døra til kjøkkenet.

”Egentlig,” svarte jeg og merket først nå at det luktet krydret mat der inne fra.

”Sett deg!” sa Mona og pekte på det standsmessige spisestuebordet som var på størrelse med et snookerbord.

Jeg gjorde som hun sa og hun forsvant med ponchoen dansende rundt leggene inn på kjøkkenet. Hun kom straks tilbake med en stor bolle chili con carne overdrysset med koriander og hvit geitost, en hjemmebakt tortilla av ekte maismel og en iskald Ringnes.

”Har ikke meksikansk øl dessverre,” unnskyldte hun seg.

”Hva gjør vel det,” sa jeg. "Dette er dem mest genuint meksikanske jeg har sett og luktet siden jeg var der borte selv for noen år siden.”

”Aha, en Mexicofarer. Du må fortelle meg om det en gang. Har aldri vært der selv. Men Guro har gode kokebøker. Jeg bruker ikke kjøttdeig i chilien, men svinekjøtt som har trukket til det går i oppløsning. Det gir den beste kraften, synte du ikke.” Hun satte seg ovenfor meg.

”Jo,” sa jeg og tok en munnfull. ”Skal ikke du ha?”

”Jeg har alt spist.”

Etter jeg hadde satt til livs chilien med dårlig skjult appetitt, spurte jeg henne om den fantastiske maten var den eneste grunnen til at hun hadde bedt meg om å komme, og som ventet var svaret, nei.

”Jo, nå skal du høre, jeg har tenkt litt. Anthon fortalte meg om kredittkortet som ble brukt i Oslo.”

”Ja, hva er det med det?”

”Om det er Guro som har brukt det, og det tviler jeg egentlig på i utgangspunktet, da ville hun jo hatt med seg en veske og en lommebok, ikke sant.”

”Jo, men det hadde hun vel også. Veska hennes er savnet.”

”Ja, den gamle veska, ja,” svarte Mona dramatisk. Så gikk hun inn på kjøkkenet og hentet en beige veske som var brodert med et fargerikt mønster utenpå. Hun la den på bordet.

”Og dette er?”

”Dette er en veske jeg har laget. Jeg har brodert den etter et mønster Guro tegnet. Hun fikk den av meg bare noen dager før hun forsvant. Du skulle sett hvor glad hun ble for den. Hun begynte å bruke den med en gang. I går fikk jeg det for meg å lete etter den her i leiligheten, og tro du ikke jeg fant den i klesskapet på soverommet. ”

”Så det du sier er at du er overrasket over at Guro ikke tok med seg veska di ut. Vil ikke en dame med flere vesker ofte bytte på?”

”Nei, det vanligste er at vi har en yndlingsveske, og det er alltid stress å flytte over alt innholdet fra den ene veska til den andre. Og det er her jeg kommer til poenget, om Anthon hadde forstått mer av dama han bodde sammen med, og politiet hadde gjort en litt grundigere jobb, da burde de stusset over dette.”

Nå snudde Mona Singsaker veska opp ned og helte ut mer rot enn jeg hadde i skrivebordskuffen min. Det var leppestift, kviteringer, hårspenner, sjokolade, teposer, strikk, tamponger og postkort.

”Alt dette, men ingen lommebok,” sa jeg.

”Ingen lommebok og ingen mobil.” Men det er nettopp de to tingene man ofte tar ut av veska når man er hjemme.

”Jeg skjønner,” sa jeg. ”Du gir Guro en veske, som hun begynner å bruke med en gang. Hun flytter alt innholdet over til denne. Men den dagen hun går ut og forsvinner tar hun med seg den gamle veska uten annet i enn mobilen og lommeboka?”

”Nettopp, og er ikke det merkelig?”

”Dette bør vi nok fortelle politiet. Jeg vet ikke helt hva det betyr, men det kan bety noe.”

Mona smilte litt triumferende, litt lettet, men mest av alt var det et trist smil. Det var smilet til en kvinne som hadde mistet det siste håpet om at venninnen hennes forvant av fri vilje.

Jeg gikk rundt bordet og la en finger under haken hennes.

”La oss ikke legge for mye i dette,” sa jeg.

Hun reiste seg og ble stående med ansiktet bare noen centimeter unna mitt.

”La oss ikke legge for lite i det heller,” sa hun og sukket.

Kanskje kunne jeg kysset henne da.

Så sa hun:

”Ungene. Det er på tide å hente ungene.”

I møtet med Anthon, etter at Mona Singsaker hadde levert barna og reist hjem, diskuterte vi håndveska. Han ble forbannet på seg selv for at han ikke hadde lagt merke til at hun hadde byttet veske, og at den nyeste veska hang i klesskapet, men han hadde ingen forklaring på hvordan det kunne ha seg. Angivelig hadde hans kones veskevaner gått ham hus forbi i alle de lange årene de hadde bodd sammen.

På vei ut fra Olav Westråsgate gikk jeg forbi det to barna Anthon Bruun og Guro Bruun Hansen hadde satt til verden. Det var en jente på tre år og en gutt på nærmere fem. De satt og grov opp plenen i hagen med lekespader, en aktivitet de helt sikkert ville fått kjeft for bare for en uke siden, men som nå var uten moralsk betydning. De stirret på meg i det jeg gikk. Men ingen av dem sa noe.

På veien tilbake til kontoret gikk jeg forbi huset til Mona Singsaker. Hun hadde lyset på i alle vinduene. Jeg kunne se konturen av kroppen hennes bak slørete gardiner i stua. Nå hadde hun tatt av seg ponchoen. Jeg hadde lyst til å gå opp til henne, og bare tanken på den uåpnede flasken med Bennachie som sto på kontoret, fikk meg til å gå videre.

Jeg hentet whiskyen. Hun var 21 år gammel, og jeg tok henne med hjem hvor vi tilbrakte en lang natt sammen.

Dagen etter spydde jeg om morgenen og meldte avbud til badet på Vollane. På formiddagen ringte jeg Thorvald og fortalte ham om veska. Han lyttet interesser.

Så spurte jeg ham om vitnene som hadde sett Guro forlate huset.

Det første vitnet var en dame som bodde over gata. Hun hadde sett Guro gå ut i ti tiden. Thorvald måtte innrømme at han ikke hadde spurt henne ut om veska til Guro, men noterte at han skulle gjøre det ved første anledning. Det andre vitnet, det som hadde registrert at Guro gikk ut i tolvtiden, viste seg å være en mann som bodde i etasjen under, og det viste seg også at han ikke så mye hadde sett men heller hørt Guro gå i trappa.

Så vi kan ikke være sikker på at det er Guro han har observert i det hele tatt? Sa jeg, kanskje med bebreidelse i stemmen.

”Nei. Men til nå har vi ikke hatt grunn til å tro at det var noen andre,” svarte Thorvald.

Mer skjedde det ikke på fredag. Om kvelden slo jeg alle sifrene untatt det siste i telfonnummeret til Mona Singsaker. Men jeg sovnet på sofaen før jeg våget å slå hele.

Kapittel 4: En detektiv blir stadig forstyrret i sine tomme tanker

2008-09-04T04:57:00.000-07:00

Les fra kapittel 1

Albert Einsteins memoarer er interessant lesestoff. De handler for det meste om fysikk og lite om personen Einstein selv. Den geniale fysikeren forklarer dette med at det viktigste med en person som ham er ikke hva han har opplevd, men hva han har tenkt.

Jeg deler ikke Einsteins geni på noen som helst måte, og mitt daglige inntak av whiskey gjennom tjue år har ikke gjort avstanden mellom oss mindre på det punktet, men jeg kjenner godt igjen følelsen av at livet stort sett foregår mellom ørene.

Særlig om kveldene.

Jeg har en liten toroms i Storgata over en jernvarebutikk. Jeg har bare to vinduer, som begge vender ut mot gata og jeg lufter sjeldent på grunn av trafikkstøyen. Heldigvis er vinduene godt isolert, så med dem lukket, er jeg godt skjermet fra verden utenfor.

I går kveld derimot trengte verden seg på mer enn vanlig. Men slik er det gjerne i begynnelsen av en sak.

Den først som ringte var Thorvald Jenssen. Han hadde sett at jeg hadde forsøkt å ringe ham.

”Heisan, gjelder det en ny sak du jobber med, eller er du bare øltørst?” spurte han muntert. At han foreslo en øl kunne bare tyde på at politikammeret ennå ikke hadde satt full fokus på saken min. Jobbet de ennå ut fra teorien om at Guro hadde stukket av?”

”Guro Bruun Hansen,” sa jeg.

”Ja vel,” sa Thorvald. ”Ektemannen antar jeg?”

”Ja, han har hyret meg, ja. Hva tror du? Virker det som en mann som kommer til å betale honoraret mitt presist?”

Thorvald lo.

”Utvilsomt.”

”Hva jobber dere ut fra?” ville jeg vite.

”Det er lite som tyder på noe kriminelt ennå,” sa Thorvald. ”Denne Anthon Bruun har et pottetett alibi for tidspunktet hun forsvant: Var på jobben hele dagen. Flere vitner. Så har vi denne billetten, kjøpt i Oslo, jeg antar at du har hørt om den. Guttungen i billettluka husker ingen ting. I tillegg har vi en dagbok. Mest uvesentligheter om barn og mann og venninner og veving. Men det er enkelte utbrudd som kan tyde på at hun ville bort fra alt. Men det er sikkert bare tomprat. Nei, det er lite vi har å gå på. Hovedteorien er at vi finner henne i Oslofjorden eller inne i Hortensmarka.”

”Selvmord, altså?”

”Sånn det ser ut nå, ja. Men det er sikkert ikke hva mannen hennes har fortalt deg.”

”Han sier at dere jobber ut fra teorien om at hun har stukket av.”

”For ham er nok det mest opplagte også det mest utenkelige. Pårørende vil heller tro at deres nærmeste har rømt eller blitt drept enn at de har begått selvmord.”

”Men selvmord forklarer ikke billettkjøpet.”

”Det gjør saken litt mer intrikat uten tvil, og det er derfor vi fortsatt etterforsker såpass bredt som vi gjør, men det er selvfølgelig fullt mulig at noen hun har lagt igjen håndveska si på bryggekanten eller i et skogholdt, og så har noen funnet den og missbrukt kortet.”

”Og Bruun er helt ute av bildet.”

”I en sak som dette kan man aldri utelukke ektemannen helt, men jeg ser det ikke for meg.”

Vi avsluttet samtalen med å avtale en øl på Paviljongen en time senere.

Jeg hadde ikke før koblet fra, før telefonen ringte igjen. Det var Anthon Bruun som ville ha en oppdatering. I bakgrunnen kunne jeg høre barnegråt, og jeg merket at det gjorde ham stresset.

Jeg fortalte ham så raskt jeg kunne at jeg hadde snakket med flere av de som sto på lista hans, men ingen hadde sagt noe som belyste saken. Det virket som om det fortsatt var mest sannsynlig at Guro hadde forsvunnet av fri vilje, men samtidig kunne ingen se en eneste god grunn til at hun skulle ønske det. Jeg ville så gjerne sagt noe som kunne muntre ham opp, men kom ikke på noe. Før jeg la på avtalte vi å møtes hjemme hos ham dagen etter for å gå gjennom hele saken på nytt.

Så la jeg meg på den brune skinnsofaen min, som står midt i det lille rommet jeg kaller stua. Sofaen, arvet etter min mor, bokhylla og den nye flatskjermen jeg aldri ser på er de eneste møblene i rommet.

Jeg forsøkte å tenke, men det var helt tomt. Av en eller annen grunn – jeg vet ikke om det var sprettrumpa under ponchoen eller øynene – fikk jeg lyst til år ringe Mona Singsaker. Men hun kom meg i forkjøpet.

”Lars,” sa hun i den muntre tonen sin, da jeg svarte. ”Du er ikke mye til detektiv.”

Jeg lo – kanskje litt anstrengt.

”Men så er jeg til gjengjeld en jævel til å blogge,” sa jeg.

”Takk, det har jeg sett,” sa hun, muligens litt indignert. ”Men altså, da du var hos meg glemte du å spørre meg om de mest opplagte ting.”

”Som hva da?”

”Som om jeg hadde grunn til å tro at Guro ønsket å begå selvmord.”

Her hadde vi tydeligvis en pårørende som motsa teorien til Thorvald. Mona hadde ingen problemer verken med å tenke eller tale klart.

”Og har du det?” spurte jeg.

”Nei,” svarte hun.

Hva skulle jeg si til dette?

”Ringer du for å fortelle meg at jeg glemte å stille et vesentlig spørsmål, som likevel ikke hadde tilført saken noe vesentlig?”

”Men forstår du ikke det, det er jo vesentlig. Jeg er nemlig helt sikker på at hun ikke ville begått selvmord.”

Jeg hadde lyst til å fortelle henne at det kan være svært vanskelig å avsløre en selvmordskandidat. Jeg har opplev det selv mange ganger i mitt yrke. Men jeg sa ikke noe.

”Jeg har lyst til å treffe deg igjen,” sa hun. ”I morgen, i huset til Mona, jeg hjelper Anthon med ungene. Stakkars, de er for små til å forstå mye av dette. Kom før jeg skal hente dem i barnhagen. Skal vi si klokka tre.”

Jeg sa at det passet bra for jeg skulle møte Anthon på samme sted noe senere på dagen. Jeg hadde lyst til å si mer til henne. Noe som ikke hadde med saken å gjøre, men jeg rakk det ikke før hun lå på.

Samtalen med Mona hadde likevel gjort meg litt lettere til sinns, og når jeg strakte meg ut på sofaen igjen, var jeg bare glad til at tankene gikk på tomgang. En eller annen gang den neste halvtimen ringte John Smith, tannlegen, og minnet meg på isbadet neste morgen.

Så gikk jeg for å ta en øl med Thovald Jensen.

Kapittel 3: Blogging og fiksjon

2008-09-03T10:07:00.000-07:00

Gå til kapittel 1

Mona Singsaker navnet smakte av noe fornemt og verdensfjernt. Det siste skulle vise seg å stemme godt – ikke det første.

Anthon Bruun hadde utstyrt meg med en liste over Guros slekt og venner. Den var ikke veldig lang, men vitnet i alle fall om et visst sosialt liv utenom de stille timene bak vevstolen. Øverst på lista sto Mona Singsaker og siden Anthon forklarte at hun var Guros beste venninne og siden hun bodde en kort ruslertur fra kontoret var det naturlig å begynne med henne.

På veien opp ditt, etter først å ha gått min vanlige runde i Hortensskogen, forsøkte jeg å ringe Thorvald Jensen. Thorvald var min eneste venn ved Horten politikammer, og det var han utelukkende fordi vi hadde kjent hverandre før jeg begynte i dette yrket, hvor man ikke får mange nye venner i politiet.

Han svarte ikke på anropene. Jeg visst at han hadde med seg telefonen. Det hadde han alltid. Det var meg han ikke ville snakke med. Noe som betydde at han jobbet. Thorvald var en mann som skilte klart mellom jobb og privatliv. Meg betraktet han som privatliv, selv om vi av og til jobbet på samme sak. Han kom til å ringe meg tilbake når han satt godt hjemme i sofaen med en skotte i hånda og visste at jeg antagelig gjorde det samme.

I Mellom Keisermark ligger en rekke falmede praktvillaer og skuer med husmorvinduenes tomme blikk utover Indre Havn. De er offiserboliger fra en forgangen tid da Horten var vår viktigste skanse i forsvaret av hovedstaden fra sjøen. Mange av boligene her var store laftede hus kledd med panel, som i sin tid hadde blitt flyttet fra Stavern hvor marinen hadde sin hovedbase i en enda mer fjern fortid. Dessverre er mange av husene i en sørgelig forfatning som omfatter avskallet maling, råte og husbukk.

Mona Singsaker bodde i det skakkeste og mest falmede av disse husene, et slikt hus som ikke en gang TV programmet ekstrem oppussing hadde våget seg løs på.

Likevel så det ikke ut som om Mona Singsaker hadde gitt helt opp. Utenfor inngangsdøra, som man kom til på en bratt gangsti fra veien, sto flere tomme malingsspann og bokser med tapetlim. Selve inngangsdøra var nylig gulmalt, men hadde alt begynt å flasse øverst i hjørnet. Jeg merket at jeg straks ble vennlig stemt ovenfor Guros venninne. En håpløs kamp mot forfallet var noe jeg kunne identifisere meg med.

Etter å ha forsøkt ringeklokka tre ganger uten at noen kom, banket jeg på døra.

Mona kom og åpnet. Hun unnskyldte seg straks for at ringeklokka ikke virket

”Det er snart ingenting som virker her i dette huset,” la hun muntert til.

Jeg presenterte meg, og av den litt overdrevene overraskelsen Mona viste, forsto jeg at hun alt hadde snakket med Anthon om at han hadde leiet meg inn. Den liketil måten Mona Singsaker snakket på, gjorde meg ikke mindre vennlig stilt enn jeg alt var. Det samme kan man kanskje si om utseendet hennes. Mona var vel omtrent på Guros alder, snart førti, men hun så yngre ut. Håret var gyllent med naturlig fall, hun var brun i huden etter en midels god sommer, hun hadde på seg en blå poncho som jeg gjettet at Guro hadde vevd. Den sto til øynene hennes. De var det eldste ved henne. I dem kunne du se at hun hadde levd, også når hun smilte.

Mona var av den pratsomme typen som virkelig kan kunsten å føre en samtale i alle mulige retninger. Før jeg egentlig hadde fått stilt noen spørsmål hadde hun fortalt meg om hvor engstelig hun var for venninnen, at hun var arbeidsløs, en dagdriver som hun selv kalte det og at hun var skilt, men fremdeles bodde i oppussingsobjektet hvor hun og mannen hennes skulle ha blitt gamle sammen.

Alt fortalte hun i en halvt spøkefull tone, som om det overhode ikke fantes noe trist i det.

”Hva gjør du om dagen, da?” spurte jeg da hun endelig lot meg komme til ordet.

”Jeg leser, går på cafe og blogger.”

”Blogger?” utbrøt jeg. Der hadde vi det igjen. Det var et tema som stadig dukket opp.

”Ja,” sa Mona. Jeg har holdt på med det lenge. Jeg har hatt flere blogger, for jeg liker å utrykke meg om alt mulig. Jeg overtalte til å med Guro til å starte opp en blogg om veving. Kom på det spenstige navnet Verdensveven for henne. Men jeg tror ikke hun kom helt inn i det. La ut noen få innlegg men ikke mye å skryte av. Guro har så mange andre gode sider. Blogging er ikke en av dem, men jeg elsker det. Nå nylig har jeg starte opp en skjønnlitterær blogg.”

”Og det er?”

”Det er ikke noe veldig seriøst. En humoristisk barnebok. Men jeg har lyst til å teste ut noe nytt. Hvordan vil folk reagere på fiksjon i bloggsfæren. Ingen er vant til det. Er det i de hele tatt noe interesse der ute? Det er sånne ting jeg lurer på. Ja, hvordan vil folk ta det? Det er mye løgn og unøyaktigheter i bloggsfæren. Og det er mange røvere som har vært med på å bygge opp internett. Leste nettopp i Dagbladet at mannen bak MySpace var en real hakker. Men spørsmålet mitt er om folk er med på en på virkelig fiksjon. Jeg håper det. Mener at skal man ljuge, så må man gjøre det sånn at folk skjønner at du ljuger.”

Nå la Mona hånda på skuldren min og smilte.

”Men det var kanskje ikke dette du var kommet for å høre.”

”Sant nok, sa jeg. Og benyttet denne invitasjonen til å gå rett på sak.

”Har du noen grunn til å tro at Mona kunne tenke seg å rømme fra mannen og barna sine?” spurte jeg.

”Nei,” Svarte Mona kontant, for første gang med alvor i stemmen.

”Ikke en gang for en kort periode?”

”Nei, men...” Nå var hun mer usikker.

”Men?”

”Hun fleipet faktisk av og til med det. Du vet man kan bli lei av alt sammen noen ganger, også slenger man ut av seg noe. Det var ikke annet enn det.”

”Fleip, mener du?”

”Ja, nettopp. Nei, Guro ville aldri stukket av. Fra Anthon kanskje, men ikke fra ungene.”

”Men altså fra Anthon?”

”Nei, ikke på virkelig, hun var nok glad i ham på en måte. Men jeg tror kanskje hun følte seg litt ensom med ham. De var veldig forskjellige.”

”Forskjellige, nettopp, men ikke uvenner?”

”Viss du mener at de, at han ikke oppførte seg bra mot henne så er svaret, nei. De var ikke uvenner. Og jeg er sikker på at han ikke slo henne. Jeg kan virke naiv, men jeg hadde merket det med en gang om det var noe sånt.”

Jeg fikk følelsen av at hun ville legge til noe mer. Men hun ble stille.

Så spurt jeg henne ut om alle formalitetene. Når hun pratet med venninne sist og slike ting. Ingenting av det hun kunne fortelle kastet nytt lys over saken.

Da jeg gjorde meg klar til å dra ville hun gi meg adressen til den nye bloggen sin. Jeg takket ja og så på mens hun lente seg over et gammelt rotete skrivebord for å finne en penn. Da så jeg at hun under ponchoen var slank – og kunne jeg ikke skimte konturene av en ganske spretten rumpe?

Vi kan jo møtes på facebook foreslo jeg og tenkte på at jeg faktisk hadde gått til det drastiske skritt å opprette en profil der. Bare for denne sakens skyld.

Mona smilte. Hun ville gjerne treffe meg på facebook.

Kapittel 2: Møtet med Anthon Bruun

2008-09-02T05:56:00.000-07:00

Gå til første kapittel

For meg begynte saken den 31. August, dagen før samtalen med min isbadende tannlegevenn. Jeg satt på kontoret mitt i et lagerhus på Bankløkka som jeg leier fordi det er billig, og fordi det er kort vei til kanalen og Hortensskogen, der jeg går en fast tur hver eneste formiddag.

Jeg følger alltid den samme ruta, så slipper jeg å tenke på hvor jeg går. Sånn kan tankene vandre sine egne veier. Denne vanen er kanskje det eneste jeg har til felles med den tyske filosofen, Emanuell Kant, som var berømt i Köningsberg for sine punktlige spaserturer. Jo, jeg deler kanskje også til en viss grad Kants tro på det kategoriske imperativ, skjønt i mitt yrke kan man ikke være alt for kategorisk.

Jeg hadde nettopp kommet hjem fra spaserturen min, satt og lente meg bakover i stolen og stirret inn i skjermen på MacBooken, mens jeg vurderte å klikke gjennom arkivet for å se om det fantes noen eldre saker der som jeg kanskje kunne gjenoppta.

Da kom han. Anthon Bruun var en stor kraftig rødtopp som i en alder av førti år, ennå ikke hadde vokst av seg fregnene. Han buste rett inn på kontoret uten å banke på og begynte straks å snakke.

”Lars Gude?” halveis spurte og halveis konstaterte han. ”For å være ærlig med deg, så tror jeg ikke særlig på privatdetektiver. Jeg har ment at de passer best i bøker.”

”Det hører jeg ofte,” svarte jeg og prøvde å fange det maniske blikket hans, men oppdaget at han ikke fokuserte på øynene mine, snarere på et punkt i mitt langsomt stigende hårfeste.

”Jeg visste ikke en gang at det fantes en som deg i Horten, før jeg googlet deg. Men det har seg sånn at jeg ikke har noe annet valg. Min kone har forsvunnet og politiet tror hun har stukket av.”

Jeg så lenge på ham. Ventet til han åpnet munnen for å snakke igjen, så sa jeg:

”Og, det tror ikke du?”

”Nei, det virker utenkelig?”

”Utenkelig, nettopp,” sa jeg og dro hånda gjennom håret.

Jeg reiste meg og kom rundt skrivebordet til der Anthon Bruun sto. Han var et halvt hode høyere enn meg og omtrent dobbelt så lang rundt brystkassa. Noen ville kanskje si at han var en formidabel mann. Men det jeg så var en kar, som for en sjelden gangs skyld ikke følte at han hadde kontroll over situasjonen.

Jeg dro fram en klappstol fra veggen og ba ham sitte.

”Fortelle meg hvorfor politiet tror at kona di har stukket av,” sa jeg etter å ha satt meg bak skrivebordet igjen.

”Nei, det er ikke den eneste teorien de har. De sier at de etterforsker vidt, men de mener å ha funnet et kjøp av en togbillett til København på kredittkortet hennes, samme dag som hun forsvant.”

”Og din kone snakket aldri om at hun skulle til København?”

”Nei, min kone hater å ta toget. Hun blir togsyk.”

”Nettopp, og det har du fortalt politiet?”

”Selvfølgelig, men det er også en annen grunn til at jeg oppsøker deg.”

”Og det er?”

”Nei, du vet jo hvordan det ofte går i saker som dette.”

”Det kan jeg ikke si at jeg gjør.”

”Når det går opp for politiet at Guro, ja min kone altså, at hun ikke har stukket av, da vet du vel hvem som er den første de misstenker.”

Jeg nikket ettertenksomt og latet som om jeg ikke helt forsto hva han tenkte på.

”Ektemannen selvfølgelig,” sa han og vred seg litt på den ukomfortable stolen, som om han alt satt i et kryssforhør.

”Jeg forstår,” sa jeg og nikket.

”Jeg vil bare ha en ekstra garanti for at alt går riktig for seg.”

”Stoler du ikke på lovens voktere?” smilte jeg og prøvde på nytt å møte blikket hans uten å lykkes.

”Vet du hva,” sa han. ”Jeg har alltid stolt på politiet. Men så en dag skjer det noe, og så står de på stuegulvet ditt og stiller deg en masse nærgående spørsmål, ting ikke en gang vennene dine spør deg om, private ting som bare var mellom Guro og meg, og så vet du ikke lenger hva du skal tro eller hvem du skal stole på.”

Jeg ble sittende taus. Visste at det var riktig å vente med å si noe. Det slo meg gang på gang hvor ofte yrket mitt lignet det til en psykolog. Jeg hadde sett voksne menn gråte. Jeg hadde blitt fiket til av spinkle kvinner som nådde meg til brystet.

”Når så du henne sist?” spurte jeg omsider.

”Hun sov da jeg dro på jobben om morgenen. Jeg er marineoffiser og starter tidlig. Guro sover som regel når jeg drar på jobb.”

”Jøss finnes det virkelig marineoffiserer igjen her i byen?” måtte jeg bare spørre ham. Det var lenge siden Horten var landets marineby.

”Vi er en liten stab tilknyttet marinens befalskole,” svarte Anthon Bruun kort, muligens litt irritert over å bli avrutt. ”Uansett er det da jeg så henne sist. To naboer har sett henne gå hjemmefra på formiddagen, men de er ikke helt samstemte om når det var. Den ene sier klokka ti og den andre nærmere tolv.”

”Og du snakket ikke med henne på telefonen etter at du kom på jobb.”

”Nei jeg ringer henne sjelden fra jobben. Om dagen sitter hun og vever og liker ikke å bli forstyrret. Det er hobbyen og yrket hennes. Hun vever og selger veggtepper.”

”Et ensomt yrke,” sa jeg, og tenkte at nå hadde jeg noe til felles med offeret. Det var som regel sånn en sak virkelig kom i gang for meg.

”I det siste har hun holdt på med noe greier på internett også. En blogg kalte hun det visst. Men jeg tror hun strevde med den. Ble visst ikke fornøyd. Kanskje ikke så rart. Hun var aldri noe glad i å skrive. Pussig hva internett kan få folk til å gjøre,” sa Anthon Bruun filosofisk, som om han ikke lenger snakket om noe viktig.

”Sant nok,” sa jeg og tenkte på min egen lille blogg, som jeg nettopp hadde startet.

Saken var nå klar. Anthon Brunn hadde fanget min interesse.

”Du må gi meg din kones fulle navn,” sa jeg. Så skal jeg gjøre visse undersøkelser.

Kapittel 1: Tannlegens advarsel

2008-09-01T03:32:00.000-07:00

”Det er en jævlig dårlig ide,” sa tannlegen som jeg isbader med hele vinteren.

Av og til sitter vi en stund på brygga etter at vi har kledd på oss og lengter etter en varm badstue. Men stranda på Vollane vinterstid blir aldri Thermae Agrippae. Når sant skal sies er tannlegen og jeg heller ikke romerske borgere, verken av væremåte eller fremtoning, så vi klarer oss med en kort dusj når vi kommer hjem etter våre kalde vinterbad.

For det meste prater vi om jobb og damer og siden John Smith er tannlege og jeg er privatdetektiv, blir det til at vi snakker mest om min jobb og mine damer.

Vanligvis sitter John bare og lytter, britisk rød i huden etter badet, med tung, rykende pust som lukter svakt av råtnende sjøvann. Det er sjelden han har noe å si om det jeg forteller. Faktisk tviler jeg på om han tror på halvparten av det jeg sier. Men i morges da jeg fortalte ham om ideen til denne bloggen, da protesterte han energisk.

”Jeg er en tannlege,” sa han. ”Følgelig har jeg lite greie på etikk. Men dette kjennes ikke bra.”

Så smattet han og dro tunga flere ganger fram og tilbake bak den øvre rekken med tenner, som om han merket en gryende moralsk pine i tannrøttene.

”Skal du etterlyse en savnet kvinne over internett? En mor til to små barn?”

”Ja,” svarte jeg.

”Har du tenkt på at hun kanskje har blitt drept – voldtatt – at hun kanskje ligger og råtner under kvister av granbar i skogen?”

”Ja,” svarte jeg. ”Og det er min jobb å finne henne.”

For å være ærlig hadde jeg alt bestemt meg. Jeg var for gammel til å begynne å høre på det tannlegen sa. Særlig når det kom fra en tannlege med dårlig ånde.

Dere får tolke det som dere vil. Jeg forteller det bare som det er. I den siste samtalen jeg hadde før jeg gikk hjem for å starte denne bloggen, fikk jeg en advarsel mot hele ideen fra en mann som aldri har advart meg mot noe som helst før.

Likevel føles det riktig.

Jeg har lest blogger en stund nå, og har til og med nylig startet min egen blogg (ingen sonituskandidat muligens, men jeg liker å blogge) og har sansen for muligheten til å få fram saker de store mediene overser. Og det er ett eller annet med Guro Buun Hansens forsvinning som sier meg at her bør ingenting få være uprøvd.